Barnas Nationaltheater

UNIMAS styreleder Svein Gundersen har skrevet en viktig artikkel i Dagsavisen 19.10.09. Kjør debatt!

Dagsavisen.no / Meninger /

Barnas Nationaltheater
Det produseres imponerende mye god dramatikk for barn og unge i Norge. Men denne delen av vår kunstverden er likevel merkelig fraværende i det offentlige rom og vår felles bevissthet.



Av
Svein Gundersen
Førsteamanuensis i drama og teaterkommunikasjon, HiO
19. oktober 2009

Ønsket om en nasjonal scene for visning av norsk barne- og ungdomsteater er satt på dagsorden. Riksteatersjef Ellen Horn er etter sigende i dialog med Catrine Telle, påtroppende sjef for Oslo Nye, om et mulig samarbeid. Interessen kommer fra flere hold. I disse dager utredes spørsmålet for Norsk Kulturråd av skuespiller/regissør Ane Mali Sæther. Og flere av våre regionale scener er levende opptatt av å sette ny dramatikk for barn og unge på plakaten.

Men først og fremst er det i det frie feltet at det lages ny dramatikk for barn og unge. Her produseres ny og kvalitetsmessig god scenekunst, forestillinger som tar mål av seg å se verden fra et barne- og ungdomsperspektiv, forestillinger som utfordrer og tar barn og unge på alvor. Forestillinger som så å si utelukkende presenteres i skoletiden gjennom Den kulturelle skolesekken, og derfor lever en usynlig tilværelse i forhold til det offisielle Teater-Norge. Til tross for et imponerende omfang, er denne delen av vår kunstverden merkelig fraværende i det offentlige rom, og i vår felles bevissthet.

Manglende anmeldelser og interesse fra media er med på å forsterke inntrykket av at det norske barneteatertilbudet fortsatt domineres av «Reisen til julestjernen», eller kjente og kjære dramatiseringer som «Folk og Røvere i Kardemomme by», «Hakkebakkeskogen» og «Ronja Røverdatter». Også nyoppsetninger ved våre store institusjoner blir ofte dramatiseringer av kjente, kjære bøker – det er nok å nevne «Peter Pan» og «Pinocchio». Vi trenger klassikerne våre, men jammen trenger vi tilbudet fra det frie feltet også, med sitt mangfold når det gjelder form, spillestil, tematikk og motivvalg.

Regissør og skuespiller Nina Ossavy skrev i Aftenposten 20. juli i fjor: «Jeg lever hemmelig. I alle fall når jeg skriver og regisserer scenekunst som kan vises for barn og unge. Å leve hemmelig er ikke noe jeg har ønsket meg. (...) På ingen måte. Det er fordi jeg lever i et klassikerhegemoni. Med de tre store teatrene i Oslo som premissleverandør, hvor «voksenteater» favoriseres til fordel for «barneteater» og selvfølgelig hvor «institusjonene» favoriseres til fordel for «det frie feltet».»

Hun framholder at vi trenger en fast gjestescene for barne- og ungdomsteatret i Norge, og at det haster. Jeg slutter meg til Ellen Horn og Nina Ossavy – vi trenger en nasjonal scene for norsk barne- og ungdomsteater, en scene med de samme kvalitetskravene til alle ledd i produksjonen som innenfor «voksenteater», med manusforfattere og utøvere med de samme ambisjonene som innen teater for øvrig.

Og ja: gjerne et samarbeid mellom det frie feltet og institusjonene. Og ja: denne scenen burde vi allerede sett annonsert i Oslos hovedgater. Det frie feltet trenger helt klart en slik visningsarena, også de regionale institusjonsteatrene trenger en scene for sine barne- og ungdomsteaterproduksjoner. Vi kunne få et teater som presenterer 20–30 nye barneforestillinger i løpet av året, bare ved å vise det som produseres for Den kulturelle skolesekken.

Dette vil forhåpentlig skape interesse hos anmeldere og media, og få barneteatret opp av Skolesekken og inn i det offentlige rom. Samtidig ville det stimulere til den kvalitetsdebatten vi sjelden tør å ta i forhold til mekanismene rundt utvelgelsen av forestillinger til Den kulturelle skolesekken og tildelinger av prosjektmidler.

Ved siden av at dette ville være et formidabelt tilbud for teaterinteresserte familier, og et utstillingsvindu for nytt norsk barne- og ungdomsteater, vil et «Barnas nasjonalteater» være en fornuftig og effektiv bruk av ressurser. Driften vil bli forholdsvis rimelig, da det er snakk om å kjøpe inn ferdigproduserte forestillinger. Det som ellers trengs vil være husleie, en liten administrasjon, basis lys/lyd-utstyr, en tekniker, og midler til annonsering. Dersom man ønsket det, kunne dette teatret på sikt utvikles til et kompetansesenter for barne- og ungdomsteater.

Nå som mange av våre store nasjonale bygg skal fraflyttes, har vi kanskje en mulighet der. Kan et av byggene bygges om til et hensiktsmessig barne- og ungdomsteater? Finnes det et egnet lokale i sentrum av Oslo?

Utskriftsversjon