Tekst: Bård Bjørknes
Ella Honeyman-Novotny er figurmaker og har studio på arbeidsfellesskapet Kroloftet, som ligger rett ved Alnaelva i Gamlebyen, Oslo. Hun er del av Svartdalskollektivet, som jobber sosialistisk og tverrfaglig med scenekunst. I tillegg er hun figurmaker for kompaniet Frontfigur. Det hun lager kommer i alle størrelser og uttrykk – fra et 4,5 meter høyt selvportrett til gjenger med små fingerdukker, forsiktige pappfigurer til mer robuste muppets laget av gamle gensere og treverk. Likevel har alle figurene noen fellestrekk. De er ofte litt skakke og slitne i uttrykket, til tider nokså månebedottende. En annen gjenganger hos figurene er de finurlige og duppedingsete løsningene/mekanismene hun har funnet, gjerne i form av dagligdagse redskaper som vaskemopp og pølseklype.
foto: Alvilde Horjen Naterstad
– Figurene dine er veldig uttrykksfulle med sterke blikk og for meg oppleves de som groteske og vakre på samme tid. Hvordan er prosessen din når du skal jobbe frem en ny figur?
– Jeg er ingen ingeniør, men jeg liker problemløsning – grave frem muligheter fra hjernelommene, gå i jernvarehandelen, bruktbutikker, skraphauger og finne diverse ting som kan anvendes til figurbygging. Jeg har også studio på et hus med mange andre kunstnere og håndverkere, så jeg kan også bare vandre rundt i bygget som en slags åtseleter og vente til folk legger fra seg noen materialrester og annet snacks som jeg kan snappe opp. Jeg er heller ikke så nøyaktig av meg og jeg er stor fan av raske materialer som papp, tape, plastelina, limpistol etc. Jeg øver meg bestandig på å ta mål og på å skrive ting ned, men det er både tidkrevende og litt kjedelig – oppskrifter og bruksanvisninger gjør meg rastløs. Det er gøy å lage skisser, men figurene blir sjeldent seende ut som på tegningen. Som oftest, når konseptet eller prosjektet har marinert lenge nok i huet, bare bestemmer jeg meg for et materiale og begynner med fjeset. Det er også interessant å se hvordan materialet blir med på å forme uttrykket og det potensielle lynnet til karakteren.
– Det møysommelige arbeidet oppstår først i form av testing og feiling når figuren skal animeres – blikket er skakt, den er for tung, munnmekanismen gir figurføreren senebetennelse, hendene til figurføreren er større enn mine så innmaten må rives ut etc. men det er også en gøy del av prosessen – problemløsningen. Det er så tilfredsstillende når du kommer på en eller annen dings du fant i sekken som gjør at figuren opererer bedre. Det er kanskje også derfor figurene mine kan noen ganger se litt groteske ut, fordi de blir så herja med under utviklinga av dem.
Stillbilde fra film, When we grow old and stop making friends, samarbeid med Amalie Vestergaard Olsen
– Inngangen din til figur var da du tok en bachelor i Drama- og Teaterkommunikasjon på HiOA (nåværende OsloMet). Siden gikk du videre og tok utdanning i billedkunst. Hvordan var det møtet med tanke på figurteaterfaget?
– Jeg brukte litt tid på å holde på og insistere på min interesse for å jobbe med figur, både overfor meg selv og overfor andre. På kunstskole havna jeg i kategorien performativ kunst eller Time based art og, som seg hør og bør, fjasa en del rundt med å teste ut andre formater og uttrykksformer i starten. Jeg kunne gå med en følelse av at det å jobbe med figurteater var litt tøys og tull eller simpelt på en eller annen måte.
– Jeg hadde blant annet en veileder som kunne sitte på studioet og høre på mine tanker og tvil rundt dette, for så å spørre hvorfor jeg absolutt skulle jobbe med figurative figurer – hvorfor ikke jobbe mer abstrakt? Så, i 2017, kom veilederen tilbake fra Venezia Biennalen og kunne fortelle meg at det var helt innafor med figur i billedkunsten om dagen! Finlands bidrag hadde nemlig et helt rått prosjekt med en figur i form av et digert, snakkende egg. Jeg, lettere indignert og usikker kunststudent, kunne fortelle henne at det hadde da alltid vært innafor! Siden har jeg vokst og står, med et større alvor, i det å jobbe med figur i møte med Fine Arts-institusjoner.
– Det er en smakssak. Jeg liker godt at figurer kan være så eksplisitte og figurative i sine uttrykk. Hvorfor jobber du med figur er, for meg, et spørsmål som ikke gir noen interessante samtaler, hvordan og hva er mye mer interessant i mine øyne.
– Du gjorde altså figurteater som en del av bachelorgraden i billedkunst. Hvordan løste du dette?
-Jeg bygde en 4,5 meter høy marionette som jeg styrte ved hjelp av tau og klatresele. Tanken var å lage en life coach-versjon av meg selv som skulle være vanskelig/umulig å styre. Siden har hun vært med rundt på diverse hendelser og holdt taler og sunget. Hun bor på loftet og er verdens mest uhamslige og strevsomme objekt å drasse rundt, så tanken med bachelorprosjektet har blitt en realitet i hverdagen.
Coach på BOA i Oslo, 2020. Foto: Hedda Grevle Ottesen
– Det finnes ingen høyere utdanning innen figurteater i Norge i dag, bortsett fra et 30 stp semester ved OsloMet. Har du noen tanker rundt dette og hvordan har billedkunstutdanningen påvirket ditt arbeid med figurteater?
– I form av håndverket kunne jeg nok tenkt meg en lengre utdanning enn det som føles mer som en introduksjon fra OsloMet, ja. Det jeg har er det lille fra DTK, deretter videreutdannet jeg meg selv underveis på Einar Granum kunstfagskole og Kunstakademiet i Bergen. Om det blir prekært får jeg dra til utlandet, slik mange gjør, eller skaffe meg en lærlingplass av noe slag. Samtidig syns jeg det er masse overlappinger mellom figurteater og billedkunst som jeg har hatt enormt utbytte av i form av material-, farge- og formforståelse. Jeg føler jeg har fått et større refleksjonsrom rundt arbeidet mitt ved å jobbe performativt og ikke nødvendigvis teatralt med figur – hvilket spillerom figurene kan innta, hva slags og hvordan historier kan fortelles, utfordre forventninger og hierarkier. Jeg tenker også at mange kunstnere plasserer intensjoner i objekter på samme måte som en figurfører gjør med en figur – lar maleriet, skulpturen, installasjonen være “talerør” for tanker, følelser og ideer. Figur er bare en litt mer folkelig/tydeligere måte å gjøre det på.
Naboen, 2020, stillbilde fra film i samarbeid med Amalie Vestergaard Olsen
-Når du ikke er i en spesifikk produksjon med andre samarbeidspartnere og kun sitter med eget arbeid, hva slags tematikker jobber du innenfor da?
-Omsorg og selvutvikling ligger til grunn som en slags interesse eller plattform for mange av arbeidene mine. Figurene påtar seg ofte roller innenfor disse temaene, både i den offentlige og private sektoren. I arbeidet Open Arms holder en omsorgsarbeider med fire meter lange armer rundt alle i rommet og synger popkulturelle kjærlighetssanger. Figuren Coach jobber med den nyliberalistiske highjack-ingen av selvutvikling og selvhjelp – du er din egen lykkes smed.
-Jeg kan ofte kjenne et sterkt behov for samhold og det smitter nok over til figurene mine gjennom at jeg ofte tar for meg temaer som det kollektivet i møte med selvrealisering. Selv om figurene mine ofte er alene, tilhører de gjerne større sammenhenger og yrkesgrupper, slik som for eksempel helsesektor, kommunale byråkratier, nabolagsforeninger.
Open Arms, Bergen 2018
-Hva jobber du med for tiden?
-For tiden jobber jeg med et prosjekt som heter Innkalling til allmøte. Det er et figurteaterprosjekt der jeg undersøker en konkret og demokratisk møteform – allmøtet – estetisk, språklig, strukturelt og mellommenneskelig. Jeg jobber med hvordan figurer kan holde rammer og strukturer for møtene, og hvordan publikum kan inviteres inn som deltakere. Foreløpig driver jeg og inviterer inn noen få for å teste ut møteformatet og hvordan karakterene interagerer med deltakere og vice versa. Et annet aspekt jeg syns er spennende med dette prosjektet er å se hvor nøkternt man kan gjøre det – hvor lite kan skje under et møte og fortsatt være interessant og holde deltakernes fokus eller engasjement. Det er en utfordring i forhold til at figurteater er en sjanger som krever energi og fokus for at man skal tro på figurene.
-Hvor kan man se prosjektene dine? Og hva er neste mulighet?
-Brita, en av allmøte-figurene mine, var akkurat i Kulturkirken Jakob og holdt foredrag om møtevirksomhet i forbindelse med årets Globaliseringskonferanse i november. Dette prosjektet er i kontinuerlig utvikling og dukker nok opp i igjen over nyttår. Jeg er også i gang med et forprosjekt som heter Besøksvenn, hvor jeg skal utforske gamle kropper og deres omgivelser og hvordan tilskuer kan inviteres inn i det. Ellers så skal Gnagerne til Frontfigur opptre i forbindelse med Figurfestspillene i Tønsberg. Gleder meg til å møte kollegaer og andre figurer der!
Fremhevet bilde, foto: Alvilde Horjen Naterstad
