Hvordan har koronaen påvirket figurteaterarbeidet ditt/deres?
Yngvild Aspeli
Moby Dick
Mars 2020. Vi er endelig i gang med de første prøvene på Moby Dick på Figurteatret i Nordland, og et internasjonalt team på omkring 25 personer samles i Stamsund. Dette er det mest ambisiøse prosjektet vi noensinne har gjort, og vi har jobbet non-stop med produksjonen i flere år. Moby Dick av Herman Melville er ikke en liten roman å ta tak i, og med en premiere lagt til den prestisjetunge Avignon-Festivalen i juli samme år, var jeg var forberedt på at dette kom til å bli utfordrende. Så kom koronaen. Og de tematiske understrømmene fra Melvilles roman kom plutselig urovekkende nære. Hval eller virus; naturen har siste ord. Og til tross for vår iherdige og nøyaktige planlegging var jeg slett ikke forberedt på hva det skulle innebære å lage Moby Dick midt i en pandemi. Denne menneskelige galskapen som jeg var så opptatt av i romanen ble plutselig veldig reell. Med medvirkende boende i Spania, Danmark, Frankrike, Estland, Slovenia og Norge ble vi raskt overveldet av logistikken som stadige endrede reiser, stengte grenser, og de respektive lands varierende karantene-regler brakte med seg. Som utøvende kunstnere er vi avhengige av å kunne legge langsiktige planer for å sikre jobb og inntekt. Det har mildt sagt vært stormfullt å navigere i et hav av manglende og evig skiftende informasjon, uten sikt fremover, og dermed uten mulighet til å gi tydelige svar til mannskapet. Forholde seg til ulike lands strategier. Lage sanitære protokoller. Korona-tester og karantener. Unngå risiko for liv og helse, men også ha ansvaret for 25 menneskers jobb og inntekt. En komplisert balansegang – økonomisk, moralsk og menneskelig – for å kunne gi plass til hver enkelt sine personlige følelser og samtidig ivareta gruppens behov. Vi har måttet spørre oss selv om det er hensiktsmessig og forsvarlig å fortsette. Vi har lagt planer og endret planer, for så å lage nye planer som har blitt avlyst. Vi har blitt konfrontert med systemer og tankeganger som ikke korresponderer med vår situasjon, vår virkelighet. Vi har blitt konfrontert med at vårt yrke ikke regnes som essensielt. Vi har måtte stille oss spørsmålet om det er sant at kultur er en elitistisk og ubetydelig del av samfunnet. Vi har overveid å avlyse alt. Vi har spurt oss selv om vi virkelig vil gjøre dette, fordi det å fortsette vil si å være kjerringa mot strømmen og mennesket mot stormen. Vi har spurt oss selv om vi skal fortsette eller gi opp. Det er en selvfølge at liv og helse er førsteprioritet, og at alle i fellesskap må ta ansvar. Men for at dette fellesskapet skal skapes og opprettholdes trenger vi også samtaler og samhold og sosialt samvær og føle at vi er en del av noe større enn oss selv. Kunst og kultur er direkte knyttet til vår evne til å kommunisere, analysere og forstå det vi opplever og er dermed en aktiv del av de grunnleggende prinsippene samfunnet vårt er bygd på. Koronaen har lært oss at vi er ekstremt gode til å tilpasse oss og finne løsninger. Dersom vi virkelig vil så kan vi få det til. Det å gi opp ikke er en løsning. Vi ikke har annet valg enn å fortsette. Vi må tilpasse oss, endre oss, gjøre ting annerledes, men vi kan ikke gi opp. Dersom vi vil fortsette å gjøre jobben vår, må vi kjempe for den, vise at det er mulig, og at det vi gjør gir mening. Så til tross for tunge tak og så langt 60 avlyste forestillinger (med alle de logistiske og økonomiske vanskelighetene dette medbringer), føler vi oss heldige som faktisk har klart å lage en forestilling. Det er rett og slett intet mindre enn et lite mirakel og masse helhjertet arbeid fra alle på og bak og rundt scenen. Nå venter vi på publikum. For å sitere Herman Melvilles Moby Dick; min hoved-referanse gjennom dette korona-året: «I try all things, I achieve what I can.»
