Figurer på operascenen

0

Av Torunn Tusj

«Musikk er det eneste verdensspråket som ikke trenger å bli oversatt», skal den tyske forfatteren Berthold Auerbach ha sagt på 1800-tallet. Og selv om han nok overså et par andre non-verbale kunstarter, er det lett å skjønne hvor utsagnet kom fra.

Musikk har en egen tilgang til følelsessenteret vårt, det er ikke bare en opplevelse vi har, det kan også forskning fortelle oss. Flere studier viser at ni av ti personer lar seg røre til tårer av musikk (mot bare én av ti som lar seg røre av et maleri). Forskningen viser videre at det å lytte til musikk kan utløse dopamin, altså kroppens eget lykkerusmiddel, som ellers utløses av mat, forelskelse eller sex. Det er altså ikke bare mat, men også musikk som er veien til menneskets hjerte.

Også den døde figuren som vekkes til live av figurspilleren, går rett til følelsessenteret. Det er noe overveldende og rørende ved objektet som går fra å være nettopp et dødt objekt til å bli en skapning med sjel. Nå er forskningen på figurteater og emosjoner ikke like rikholdig som nevnte forskning på musikk – når sant skal sies er den vel faktisk ikke-eksisterende – men jeg drister meg likevel til den påstanden. Figurer berører.

Operaformen er et resultat av renessansekunstnernes ønske om å gjenskape den greske antikkens kultur. De anså musikken som viktige elementer i den greske dramatikken, og de første operaene var derfor ren gjenskapelse av antikke verker. I 1598 kom det som regnes som den første operaen, Dafne. Historien om sterk mann, vakker, men dydig kvinne og svært ulykkelig kjærlighet gjorde akkurat det operalibrettoer har gjort i århundrer siden: den behandlet de store følelsene. Når godt komponert musikk – som vi jo vet er en direkte kanal til følelsessenteret i hjernen – tilføres en følelsesfull historie, er det ikke til å undres over at operaformen ble en suksess som skulle bli værende.

Opera ble laget for aristokratiet, mens figurteater var folkets kunstart. Så ble det også figurene som skulle introdusere opera til allmennheten. Bare noen få tiår etter at Dafne ble laget som forlystelse til aristokratene, ble det laget opera som dukkeforestillinger. Den første dokumenterte dukkeversjonen, er en miniatyrvariant av Rossis Orfeo i 1647, og siden har figurene blitt på operascenen.

De første oppsetningene var rene dukke-miniatyrforestillinger. Her fikk man et sammendrag av opprinnelige verk med et nedskalert lydbilde. Det ble riktignok også komponert noen verk for figurer, blant annet av Joseph Haydn, men ikke så mange. Siden kom fullformatforestillinger i egne figurteaterhus. Begge formene eksisterer for så vidt fremdeles, om enn ikke i samme drakt (eller samme hus) som på 17- og 1800-tallet.

På 1900-tallet beveget figurene seg etter hvert inn på de store hovedscenene, og i dag ser vi jevnlig figurer hos de store operahusene, og operaoppsetninger hos de store figurteaterkompaniene. Heldigvis. Det er fristende å ramse opp både figurteaterkompanier og operahus med virkelig gode oppsetninger bak seg, men du kan få noe bedre. Du kan få en liten meny av operaoppsetninger med figurer du kan se selv. Nå. Live eller digitalt, alt etter hva lommebok og kalender tillater.

14.-28. oktober kan du oppleve Philip Glass sin kritikerroste Satyagraha i London. English National Opera viser igjen historien om Mahatma Gandhis tidlige år i Sør-Afrika. Satyagraha er en samtidsklassiker og gir en musikalsk minimalistisk opplevelse i et spektakulært visuelt univers.

Har du ikke mulighet til å reise til London, så finnes også oppsetningen i Metropolitan Operas «On Demand»-tilbud, der du enten kan abonnere på digital tilgang, eller leie filmatiserte utgaver av dine favorittoperaer. Her kan du også finne Julie Taymors fantastiske oppsetning av Mozarts Tryllefløyten fra 2006, Humperdincks Hans og Grete fra 2016 og ikke minst – Puccinis Madama Butterfly fra 2019. Sistnevnte er en av Metropolitan Operas mest omtalte oppsetninger, kanskje nettopp på grunn av medvirkningen til den lille bunrakidukken.

Scenekunst er alltid best i levende format, men dramatiske fortellinger, stor musikk og figurer som blir pustet liv i går rett til hjertet uansett. Om ikke annet, så er det bevist at musikken vil berøre deg. Om historien og figurene rører deg blir opp til deg å erfare. God fornøyelse!

 

 

Magic Flute

Nathan Gunn as Papageno in Mozart’s «The Magic Flute.»

Photo: Richard Termine / Met Opera

Dele.

About Author

Kommentarer er stengt.