Norge og figurteaterutdanning?

0

Hvordan passer en figurteaterutdanning inn i Norge?

Utfordringen med en fullverdig utdannelse innen figurteater i Norge er større enn å få opp et profesjonsstudium. Det handler om å omfavne mangfold og bredde innen teaterformer, utøvertyper og kulturytring i Norge. En mer økonomisk likestilling for flere typer teaterformer kunne hjulpet. Publikum, produsenter og oppkjøpere liker alt fra musikal, gateteater, film, figurteater, og Nationaltheatret. Alle selger, men svært ulikt.  Alle mottar støtte, men svært ulikt. Derfor har teaterutøvere i Norge helt forskjellige rammer og muligheter for å overleve i egen teaterprofesjon.

 An Tone Runsjø

 

 

Figurteaterutdannelse fra utlandet.

Flere steder i verden finnes kunstutdanninger innen teater der figurteater utgjør hovedformen. For alle utenfor figurteatermiljøet kan det i Norge virke absurd å ha en egen ren utdanning på høyere nivå i Norge for figurteater.

Hvorfor ikke sende studenter ut av Norge til de beste utdanningsstedene innen figurteater? Det er ingen dum tanke så lenge det finnes et system for arbeid i Norge etter endt utdanning. En nyutdannet teaterutøver sa: «Jeg ber ikke om annet enn å ha muligheter for å søke jobber». Men det skal nok mer til for å overleve.

Introduksjon av figurteater innen annen utdanning

Flere typer utdanninger i Norge gir muligheter for fordyping innen figurteater. Figurteaterfaget introduseres for utdanninger innen førskole, skuespillere, lærere, lektorer og andre estetiske fag. Funksjonen av figurteaterfaget er her at det skal tilpasses andre fag og yrker. Tanken er ikke å dyrke frem en ren utøvende figurteaterspiller over tid, eller gi spesialisert fordypning innen regi eller figurlaging. Figurteaterfaget er blitt til et kortvarig valgfag i vårt utdanningssystem.

Skuespillerutdanningen i Norge følger det jeg noe enkelt vil kalle «en klassisk skuespillertrening». Det er ingen som stusser over at det ikke er figurteateropplæring i regi- og skuespillerutdanningene. Studentene kan støte på figurteater i sin yrkeskarriere. Myten er at en klassisk trent skuespiller lett kan bli en dyktig figurteaterutøver uten særlig trening.  Det tas for gitt. Skuespillerteknikken for tekstbasert realistisk teater spilt gjennom egen kropp brukes ukritisk for fysisk basert teater, der skuespilleren skal gi liv til et objekt eller gjenstand.

Tenk om en legestudent kunne velge å fordype seg i sykepleierfaget i en halvårsenhet, og senere i yrkeskarrieren være sykepleier fullt beredt til alle oppgaver med en gang. En lærerstudent kunne hatt sykepleierfaget som valgfag for at kommunene skulle slippe å ansette helsesøstre på skolene. Noen ganger er slike slynger kloke, men ikke for figurteater i Norge i dag.

I motsetning mener jeg at all fordypning og oppsøkende læring, særlig utenfor institusjoner og utdanning, kan skape det mest personlig, fagsterke og nyskapende figurteater. Det vil altså bli et teater uten påvirkning av et fastlåst uttrykk i det etablerte og styrende figurteatermiljø i eget land. Samtidig trengs det kompetanse for å forstå at man ikke besitter kompetanse. Hvor mye en utdanning skal styre rekruttering, ansettelser og tilgang til ytelser er en egen diskusjon, men høyst relevant.

Mangfold og likestilling

Hvordan styrke mangfold i teaterutdanning? I Norge prioriteres teaterformer i utdanningen for å passe inn i institusjonsteatre. Det er ikke noe galt med det, men det har også en bakside.

Norge velger utvalgte former for teaterkunst og utøvere. Dette lager monopoler for statsbevilgninger ut fra et spisset kvalitetsbegrep. Teaterkunstens funksjon i samfunnet er her overordnet og selvsagt.

Utdanning kan være et virkemiddel hvis det følger etablerte tanker for hva teater skal være i samfunnet. Det bør utfordre etablerte økonomiske fordelinger i teaterfeltet. I Norge er det stas å motta mest mulig statsmidler. Det gis til noen få utvalgte i en rangstige. Dette er valg i vår samfunnsstruktur og tid. I tillegg er det styrt av tøff konkurranse i et røft teatermarked preget av høy risikoøkonomi. Det er i tillegg tilpasset vår tids kunstoppfatning.

Forskeren Bourdieu forklarer det slik:

Samfunnet utvikler seg slik at det oppstår autonome universer eller felt, der det er egne lover. Innenfor kunstfeltet dreier dette seg om at det økonomiske er ”snudd helt på hodet”. Prosessen går ut på å skille økonomiske målsetninger fra feltets spesifikke målsetting, som for eksempel kommer til uttrykk i forskjellen mellom kommersiell kunst og det man kan kalle ren kunst. Sistnevnte er den egentlige kunsten, som ifølge de autonome normene avviser kommersielle mål. Kunstneren og kunstnerens produksjon skal dermed avvise enhver ekstern etterspørsel og dens sanksjoner som er av økonomisk art. Feltet er derfor preget av en grunnleggende lov om benektelse av den økonomiske kapitalen, her skal ingen komme inn med kommersielle siktemål (Bourdieu 1996: 140-141).

Bærende utøvere av norsk teaterkultur

I Norge har vi stor tro på at den klassisk utdannede skuespiller og det tradisjonelle teater bærer de andre formene gjennom kunstnerisk kvalitet. Tradisjonelle utøvere har etablert rettigheter og jobbmuligheter innen det offentlige teater. En fast ansatt skuespiller kan ta ut permisjon for å prøve en annen sjanger, og har en unik retrettmulighet. Betalte ferier i faste stillinger gir åpning for ekstraoppdrag oppå årslønn. Dermed skapes et klasseskille. Det trygger de innenfor, og irriterer utøvere utenfor. Det blir færre og færre faste stillinger.

I tillegg har Norge i den postmoderne tid etablert tro på å løfte frem det moderne og nyskapende geniet eller ensemblet. Dette feltet har skapt sine egne lukkede system, arenaer og rammer. Her også innen bruk av objekt- og figurteater – til irritasjon eller glede i det etablerte figurteatermiljø.

Figurteater har tråkket opp sine egne veier siden 1960-tallet. I Norge har figurteater opp gjennom tidene funnet sine nisjer blant annet i NRK, Den kulturelle skolesekken, Riksteateret eller Oslo Nye Teater. Figurteater finnes i dag i frigrupper, egne produksjonsordninger/enheter, festivaler eller deler av utdanninger.

Figurteater kan bli ledende i norsk teater

Hvordan kan figurteater bli en ledende form i norsk teater gjennom å satse på en profesjonsutdanning? Figurteaterutdanning bør sees i sammenheng med hele teaterfeltet, og være del av en mangfoldig, bærekraftig og likestilt kulturplan. Her er noen tanker:

Skal en søker på en teaterutdanning kunne velge mellom flere likestilte teaterformer å fordype seg i?Hvordan skal en profesjonsutdanning innen figurteater være en sentral brikke for det nasjonale og internasjonale teaterfeltet?

Vil en mer yrkesfaglig tilnærming i profesjonsutdanningen innen figurteater svekke kunstdimensjonen?

Hvordan kan en realitetsorientering av teaterfeltet raskt tilpasses teaterutdanningen, og hvordan skal den få til det?

Hvor mye skal og bør en dominerende teatertradisjon i et land styre kunstutdanningen?

I Norge vil jeg påstå at utdanningen innen musikk og dans speiler flere av disse dilemmaene bedre. Samtidig har teater vært en del av det samme kulturelle landskap og kulturpolitiske ramme. Det jeg er mest usikker på er om teatermiljøet selv er klar for nye tanker om hvordan vi utdanner, og hvor mye vi vil forandre gitte rammer i dagens teaterfelt.

Dele.

About Author

Kommentarer er stengt.