Æresmedlem i UNIMA Norge, mottaker av Tyrihansprisen 2009.
Med undringen som drivkraft.
Enkelte mennesker setter spor i deg mest på grunn av hvordan de er, mer enn av hva de gjør.
Hos Bjørg gjaldt begge deler. Et mildt vesen, undrende, lavmælt, kunnskapsrik, interessant og interessert, utad tillot hun deg pø om pø å oppdage alle sine paradokser, kunnskapsrikdom og bragder.
Jeg lar være å ramse opp alt som den eldre (min) generasjon kjenner til og som den yngre generasjon, den som har hørt om Pompel og Pilt men ikke mer, kan lese seg til på nettet . Jeg vil heller hedre hennes betydning for norsk dukketeater , eller figurteater om du vil, ut fra de gangene jeg har vært sammen med henne og samtaler vi har hatt.
Broen mellom det nye, norske, dukketeater og det moderne Figurteater
Det nye, proffe, dukketeater kom fra Paris til Norge etter krigen, i koffertene til Julian Strøm og Jane og Agnar Mykle. Hos Thoralf Maurstad, på Oslo Nye, fikk de lage sine forestillinger som «Norsk Dukketeater» og lærte opp sønnen Arne. Inn kom ved en tilfeldighet lærerstudent Bjørg, som senere giftet seg med Arne. Mykles hjemlige dukketeaterskole var svært rigid. Alt skulle gjøres på bestemte måter etter vedtatte sannheter, resultatet ble vel egentlig ganske tradisjonelt dukketeater, sett med nåtidens øyne (Se «Rødhette og Ulven i NRK-arkivet). Arne og Bjørg tok etter hvert over Norsk Dukketeater og fortsatte som «Dukketeaterverkstedet» med turnéer for Riksteateret og etter hvert pedagogiske fjernsynsoppdrag (Kosekroken).
Og så begynte noe å gjære.
Anarkistisk pedagog
Programmenes unge fjernsynsregissør, Ebbe Ording, begynte å leke seg sammen med lærer og dukkemennesket Bjørg og dukkespiller Arne, godt støttet av komponist Arild Boman, og resultatet ble den første moderne norske figurteaterproduksjonen.
Pompel og Pilt .
Reparatørene kommer
Reparatørene kommer – og kommer
Reparatørene kommer igjen
Reparatørene kommer tilbake
Reparatørene kommer tilbake igjen.
Absurd slampoesi? Nei, navnene på de samtlige fem (virkelig, flere var det ikke) episoder med hovedrolleinnhaverne Pompel og Pilt, som gikk i svart-hvitt på barne-TV i 1969, med noen gjentakelser på 70-tallet og en gang i 1985.
En liten TV-serie som skremte vettet av en hel generasjon barn.
Kanskje det mest unike som fjernsynet i Norge har frembragt.
Ytterst upedagogisk, eksistensielt Becket-aktig absurdistisk, hvor hver detalj lokker frem en rikdom av vrange assosiasjoner og hvor hver hendelse på humoristisk vis relativerer teksten (og omvendt).
«Det er bedre med to reparatører enn med ingen reparatører», og
«Pilt først» er for mange som vokste opp eller hadde barn på syttitallet blitt til ordtak i hjemmet.
Myklene hadde, helt på egen hånd, slått broen fra det prektige, ganske så tradisjonelle barnedukketeateruttrykket til et ugripelig, relevant, moderne teater for barn, ungdom og deres foresatte.
Det sies at serien var så kontroversielt ikke-pedagogisk at opptaket av den ble påklistret etiketten «skal aldri igjen vises». Men ut mot 90-tallet organisertes plutselig Pompel og Pilt kvelder her og der, og da NRK oppdaget at det kunne tjenes penger på video-kassetter med populære TV sendinger, ble de utgitt på VHS og de kom på fjernsyn igjen. Heldigvis for Bjørg og hennes kronisk syke sønn hadde hun eierskap til en del av rettighetene.
Bjørg Dukkemaker
I november 1999, under Teater Fusentast sin Surprise Festival på Frøya, holdt hun et kurs i pedagogisk (!) bruk av dukker i terapi og undervisning for de nå unge voksne som kunne huske serien. For dem ble festivalens høydepunkt at Bjørg tok frem Pompel, Pilt og Gorgon Vaktmester, og lot dem vandre fra høytidsstemt tilskuer til høytidsstemt tilskuer gjennom hele salen.
«Men», fortalte hun, «dette er kopier». Hun selv hadde laget disse nye fra de gamle støpeformene. Originalene forsvant på mystisk vis omtrent da ekteskapet med Arne Mykle havarerte. I følge Dagbladet befant de seg i et bankhvelv i Sveits. Da mange år senere Blaafarveværket hadde en utstilling om familien Mykle og figurteateret, dukket plutselig de opprinnelige dukkene frem.
Stillferdig opprører
På slutten av 60-tallet bestemte Oslo Kommune at den bevaringsverdige trehusrekka på Vålerenga, som Bjørg og Arne bodde i, skulle rives for å gi plass til en flott motorvei. Bjørg og Arne deltok i protestene mot prosjektet. Bjørg har bodd i dette samme huset til sin død.
Lærende lærer
Bjørg var en fremragende pedagog. Lykkelige må de ha vært som hadde henne som dramalærer opp gjennom årene. Jeg var på et av hennes kurs i 1992 eller 1993. Hun var trygg tilstede, og ga så mye av seg selv at det fristet å respondere på samme vis. I sin lille (færre enn 200 sider), lettleste bok «Dukkenes Magi» på Pax forlag, Oslo 1993, har hun klart å sammenfatte sine innsikter, sine intensjoner med Teaterdukker og en haug med forslag, tips, meninger og kamplystne utfall mot pedagoger som engstelig vil beskytte barn mot alt som er fælt (inkludert Teaterdukker i klasserommet).
På dette kurset introduserte hun oss for Madge Bray og Mary Walsh og deres banebrytende arbeid med misbrukte barn, hvor bruk av dukker og leketøy står sentralt.
Svært lærerikt for både meg som lege, og for Bjørg, som helt sikkert har brukt det i sin undervisning.
Det siste vitnet
Nå at Bjørg er borte, er sannsynligvis også det siste vitnet til brytningstiden da dukketeateret gikk fra amatør- til profesjonell virksomhet og ble en moderne kunstart i Norge borte. Men Bjørg og Arne ansatte i sin tid en ung elev, Ellen Horn, som var med på en del av reisen.
Noen mennesker blir aldri gammel, selv om kroppen blir mer og mer plagsom. Bjørg var ett av dem.
Litteratur:
-http://www.helgereistad.com/C11309050/E1293131713/index.html
-Bjørg Mykle, «Dukkenes Magi» på Pax forlag, Oslo 1993
-Arne Bust Mykle, Tone Sinding Steinsvik og Sverre Følstad, «Dukketeater underveis». Utgitt av Stiftelsen Modums Blaafarvevaerk,
-Jane og Agnar Mykle, «Dukketeater!» Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1954, 1967 og 1995
Skrevet av: Jaap den Hertog
Bilder: Helge Reistad
