Matt Jackson med kurs på Figurteateret i Nordland:
Med fokus på det som kan forgå

Matt Jackson er en figurmaker, skulptør og figurspiller. Han har mange favorittverktøy, men skal han trekke frem ett, må det være den lille metallskjeen som egentlig er et tannlegeverktøy. Den fungerer som en liten tommel i formingen av leire. Nå i oktober skal han til Stamsund for å lære bort hvordan man kan gi liv til en figur. I mange år har han forsket i hva som er de minst giftige materialene å lage figur av og i løpet av ti dager skal kursdeltakerne både lære Matt sin metode, lage sin egen hybridfigur og jobbe med å gi liv til figuren. 
 

Det er noen deler vi skal jobbe litt mindre med, enn først antatt, men jeg håper vi får tid til at vi også bare kan ta inn Stamsund, få inspirasjon og finne objekter som kan gi særegne liv til figurene. 

 

Når Matt holder kurs liker han også å snakke om hva som gjør en figur. Med elevene, studentene eller workshopdeltakerne har han ofte satt et figur-hode og en figur-hånd på ulike objekter. Hvordan blir kropp forskjellig med en plastpose i motsetning til et fiskegarn eller en tekanne?

 

Matt er fra Ohio i USA og har sin utdannelse fra filmfigur som han tok i Pittsburgh. På skolen lagde han figurer med kjemiske prosesser, støvmasker og engangshansker for at figurene skulle bli så realistiske som mulig. Det var ikke figurer til stop-motion, men store håndholdte figurer som skulle spilles av figurspillere foran kamera.

​

Figurene var realistiske og menneskelignende, støpt i lateks med mange forskjellige typer plastikk og er vel det man kaller hyperrealistisk. Det underlige er at det var Sesam stasjon som først var inspirasjonen min til å begynne med dette. 

 

I årene etter studiet var det "heldig vis", som Matt selv sier, et teaterkompani som likte stilen og figurene hans veldig godt. Plutselig hørte han ord som bunraku og om skoler som Charleville Mezieres. 

​

På Charleville Mezieres’ sommerskole, året etter, skulle han få lære å bygge sin egen bunraku-inspirerte hybridfigur av scenografen, figurspilleren og dukkemakeren Hoichi Okamoto. Denne figuren har fulgt ham fram til i dag. Det har også de opprinnelige skissene som Okamoto tegnet for å vise konstruksjonen av et hode underveis i kurset. 
 

Før dette kurset baserte min kunnskap om figur seg på [Jim] Hensons (The Muppets) og arbeidet til teaterkompaniene jeg selv jobbet med. Det Hoichi Okamoto gjorde var magi. Hvordan gi en figur i naturlig størrelse liv, en til en, med en skuespiller. Denne treukers workshopen sendte meg av gårde i en totalt ny retning!

 

Jackson forlot workshoppen med figuren i ryggsekken og skulle egentlig hjem til USA, men likte seg så godt i Europa at han bestemte seg for å reise i seks måneder med denne figuren. Han var i ulike europeiske byer og festivaler, og opptrådte med den på gata.

​

Jeg prøver å fortsette å ha med meg den reisen i det arbeidet jeg nå gjør. 

 

Figurmaker-kurset og reisen skulle forandre alt. Plutselig skulle han befinne seg i London for å bo og jobbe der i flere år før han plutselig flyttet til Amsterdam av uventede grunner. Der bor han nå, med partner og to barn. Det tradisjonelle japanske materialvalget som Okamoto lærte bort på kurset fikk også stor påvirkning på hvilke materialer Matt Jackson velger i dag. 

​

Å finne så miljøvennlige materialer som mulig, har interessert meg helt siden jeg lærte å lage figuren med tradisjonelle japanske materialer. Før, under og etter korona, holdt jeg kurs både fysisk og digitalt. Dette ga meg et påskudd til å teste ut ulike materialer som jeg var nysgjerrig på. Dette har gjort at jeg i dag har god skuring på hva som er ikke-giftige og mer miljøvennlige materialer. 

 

Denne material-oppdagelsen tar Matt med seg til Stamsund. Der skal de lære å lage en hybridfigur, lære å gi den liv og lete etter objekter i Stamsund for å gjenbruke og for å gi figuren en egenhet. Det Matt kaller for found objects. Found Objects bruker Matt for å løse opp i prosessen og ikke gjøre den så bestemt og forutsigbar. 

​

Jeg er spent på om vi rekker å gå en tur i området for å lete etter objekter og jeg er spent på å se hva vi finner. Kanskje det blir noe relatert til hav og havn? Når vi bruker found objects, må vi tenke nytt litt nytt om figuren. Forhåpentligvis gjør det at workshopdeltakerne kan kjenne seg mer fri i forhold til planleggingen av det de lager.  

 

Det er første gang Matt Jackson er i Stamsund og det er godt mulig at han ikke er den eneste av de han møter der. På kurset har de tatt inn ti deltakere fra hele verden. Disse får losji, reise og kursavgift dekket av Figurteateret i Nordland. Etter noen dager kommer partneren opp fra Amsterdam, med barna. 

​

Hun har lært seg noen norske fraser i denne forbindelsen. 

 

Interessen for ikke-giftige materialer har vel så mye med at figurene er nedbrytbare å gjøre som at det skal være mulig for Matt sine barn å besøke ham på verkstedet og få lage noe samtidig. Da vil avfallsstoffene kun være sagspon og papir. 

 

Noen av materialene kursdeltakerne skal få lære om fra Matt sin figurmakerprosess er blant annet animalsk lim, stivelse, tre og polymer clay. Animalsk lim eller stivelse, bruker han til pappmasjé og treet til nakke og håndtak.

​

Før jeg jobber med tre, jobber jeg vanlig vis med leire for å forme det jeg vil lage. Om jeg skal legge pappmasjé eller worbla må jeg gjøre det over en form. Dersom jeg derimot jobber med polymer clay (en litt mykere, ikke-giftig stekeovnsleire) trenger jeg ikke lage noen støpeform, men lager den ferdige formen med en gang. Da blir det ikke noe avfall! Dette gjør jeg spesielt når jeg jobber med hender, fordi de ofte er små og detaljerte. 

 

Matt har lenge jobbet med å lage figurer for andre, men er også figurspiller og skulptør. I 2022 satte han sammen en utstilling av figurer og masker som han hadde laget i forbindelse med kurs og materialeutprøving som han har gjort. 

​

Jeg ville forske i ideen om figur som kunst, og ikke som leketøy eller rekvisitt. Det er så sjelden at man ser en figur noe annet sted enn på scenen eller foran kameraet. Da har det lett for å bli slik at mange begynner å tenke på dem som middel og verktøy, heller enn kunst i seg selv.

 

I tillegg til dette ønsket han å demonstrere forskjellige materialer som han har laget masker og figurer av tidligere. I utstillingen kunne man se noe i keramikk, aske og voks, i lær, i tre, papir. Det er kun om han skal lage helfigurdukker at han bruker worbla til kroppsdelene. 

 

På nettsiden står det om utstillingen:

“I gammel seremoniell kultur skulle disse objektene være som en vase som kunne huse en sjel for å gi sjelen mulighet til å leve en gang til. [...] Selv når de er ubevegelige i utstillingen er mitt mål for maskene og objektene at det skal kunne føles som om det lever."

​

Jeg håper at dette kurset kan gi deltakerne opplevelsen av det magiske når man får til å gi noe liv.

 

Kursdeltakerne kommer til å lære mye og mange teknikker på kort tid, dette er fordi Matt heller vil at de skal kunne velge og vrake fra verktøyene han kommer med.