Hvordan har koronaen påvirket figurteaterarbeidet ditt/deres?
I februar 2020 spilte Levende Dukker forestillingen Baobab og Bushbaby på Barnekunstmuseet. Det var tett stemning i det som tidligere har vært en spisestue i en herskapsbolig på Frøen i Oslo. Foreldre og barn satt sammen i en ring rundt baobabtreet som tekstilkunstneren Vebjørg Hagene Thoe har laget. Noen satt på gulvet andre på små krakker. Det var publikum i alle aldre. Selv om forestillingen har aldersgruppen fra 0 til 3 år som målgruppe, hadde disse tatt med seg både eldre søsken og besteforeldre for å se figurteater på museet denne lørdagen. Forestillingen er taktil og fysisk og bygger på at alle skal delta. Barn og voksne kan bevege seg fritt inn og ut av treet, som er hult, og den lille gule natt-apen Bushbaby kysser alle i publikum på munnen etter tur. Det virker som en evighet – men det er bare et drøyt år siden.
I november 2020 var vi på turné med Den kulturelle skolesekken i Trøndelag. Skolebarn på Oppdal og i Rørostraktene fikk oppleve jazz og figurteater i JazzFigur. Pandemien hadde vart et halvt år, og det var smittevernbegrensninger, men det var fortsatt mulig å vise denne forestillingen i skolenes gymnastikksaler. Vi hadde lagt om regien på noen punkter slik at vi skulle klare å holde minst to meters avstand til alle i publikum. Skoleelevene som var ”kulturverter”, hadde fått en ny arbeidsoppgave: de vasket alle gymmattene og benkene som barna skulle sitte på med desinfeksjonssprit før forestillingen. Barna marsjerte inn i kohorter (et ord ingen av oss hadde hørt seks måneder tidligere). På Røros hadde nesten ingen vært smittet av korona. Det gikk rykter om at det kunne skyldes at alt kobberet i berggrunnen ga en beskyttelse mot viruset. Søndag ettermiddag rett før vi skulle ut på tredje uke av turneen, fikk bassisten Sebastian Haugen symptomer på forkjølelse. Hadde dette skjedd et drøyt halvår tidligere, hadde han bare ignorert det. Det bør man imidlertid ikke gjøre under en pandemi. På den annen side: det tok tre dager å få svar på en sikker koronatest. I disse tre dagene måtte turnéen innstilles. Ifølge fylkeskommunen var det ingen av de fire utøverne som ville få betalt for disse dagene. Det var imidlertid en mulighet for at vi kunne ta dem igjen på et senere tidspunkt. Disse tre dagene kunne vi ikke fakturere for siden det etter fylkeskommunens syn var vi som avlyste. Sebastians uskyldige forkjølelse (som det viste seg å være) påførte altså både ham og hans tre kolleger et tap på ca. 15.000 kroner hver.
Nå har pandemien vart ett år. Hva som kommer til å skje videre, vet vi ikke. Baobab og Bushbaby ble trolig spilt for siste gang den lørdagen i februar i fjor. Det blir neppe mulig å ha så tett kontakt med publikum igjen i overskuelig framtid. Vi har svært få nye forespørsler om forestillinger. Arrangørene er usikre, og venter med å inngå forpliktende avtaler. Det er fullt forståelig.
Hvordan skal et lite figurteaterkompani håndtere denne situasjonen? Valget står mellom å ta i bruk en digital plattform, å produsere nye forestillinger som tar opp i seg alle smittevernreglene, eller å finne seg noe annet å drive med. Ingen av alternativene fremstår som særlig fristende.
