Malevitsjs sorte firkant er Hitlers lille bart

0

Anmeldt av Ole Petter Ribe

I Teater Innlandet sitt nyskrevne dukkeepos ved det vanskelig uttalte navnet:
Simplicissimus, er dialogen lik en Karl & co-episode sammenlignet med dukkespillet
på dadaistisk nivå.

Simplicissimus er også navnet på det tyske vittighetsbladet som hadde sitt redaksjonelle og
ideologiske virke fra slutten av 1800-tallet og langt inn i den andre verdenskrigen. En av
grunnleggerne av magasinet var tegneren Thomas Theodor Heine, som figurkompaniet
Theater Corpus har basert sitt redaksjonsdrama rundt.

Dramatiker, regissør, scenograf, figur- og kostymedesigner Tormod Lindgren har fordypet
seg i nasjonalsosialistiske kunstuttrykk og heroisk realisme, ispedd det meste av stilarter fra
det 20. århundre. Helt og holdent i tegneren Heines ånd, som levde gjennom halve perioden.
Bredden og blandingen av kunstretninger under forestillingen tar jeg som et symbol på
satirekunstens særegne trekk. At alt kan gjøres om til kommenterende humor, så lenge
skaperkraften, såvel som pennen, får fullt spillerom. Tormod Lindgrens figurverden er et sted
hvor selv den avantgarde kunstneren Kasimir Malevitsjs sorte firkant kan bli til Hitlers lille
bart.

Men Lindgrens rike får ikke albuerommet det behøver. Dramatiker Knut Nærum, som jo
ellers er konsis og har lang fartstid med både satire og bildeskaping fra sine flerfoldige
tegneserier, har i Simplicissimus blitt villedet av krigshistorisk nerding og fortellende
faktasnirklerier. Dialogen og musikalinnslagene jobber imot dukkene (samt dukkeførerne)
som febrilsk prøver å holde tritt med virkemidlene. Det kan godt tenkes det er fordi
fortellerstemmen til Terje Ranes minner meg om Nils Vogt, men manus er farlig lik kvaliteten
hos norsk situasjonskomedie rundt tusenårsskiftet.

Hva som trekker forestillingen ut av en litt blass TV-produksjon-feel, er musikklandskapet.
Akkompagnert av hele fire komponister (tre av dem på scenen som ensemblet POING og
den ukonvensjonelle Maja Ratkje) får den mahogny-massive scenografien og de
detaljorienterte snurrepiperiene av noen dukker en historisk kontekst som passer uttrykket.
Jeg hadde følelsen av å sitte i et gammelt Ballhaus med røykende gubber og kvinner i
snurrende kjoler.

Forestillingen fungerer som en omfattende, gjennomillustrert historietime med flere
bikarakterer enn nødvendig og alt for mange uengasjerte intriger. Av teatermagi er det
varieténumrene (som havner litt på siden av den knutete røde tråden) som kommer best ut
av det hele. Blant eksemplene er en krigsskadet krøpling som stylter rundt og tigger etter
penger og en eksotisk magedanser som rister på bananskjørtet sitt. Det er her dukkene får
“snakke” og dukkeførerne får vist hva de er gode for. Langs hendelsesforløpet er
miniatyrversjonen av Thomas Th. Heine selv, styrt av Terje Ranes, en av de mest subtile,
ømfintlige oppvisningene jeg har sett på lenge, sammen med Ragni Halle og Dominika
Minkacz-Sira sin tolkning av en narraktig, edderkopp-lignende Goebbels.

I et intervju med den danske filmteoretikeren Peter Schepelern beklager og forklarer
kultfilmregissøren Lars von Trier nazi-uttalelsene under filmfestivalen i Cannes fra 2011. I det
samme intervjuet sier han (ironisk nok) at det er diktatorisk og kompromissløs prosess som
skaper det mest slående kunstneriske arbeid. Akkurat der er jeg enig, at kompromissene
ofte kommer til kort når nye samarbeid oppstår på scenekunstnerisk jord. Det stemmer for
Simplicissimus iallfall. Jeg hadde likt om dukkeføringen hadde fått styre narrativet med
jernhånd.

Med andre ord er premisset der aktørene bytter på å være dukkeførere og skuespillere ikke
et veldig suksessfullt grep. Jeg er ikke like interessert i skuespillerprestasjonene som jeg er i
det de dansende, trommende og sjanglende figurene får til, som ikke like lett imponerer når
skuespillerne selv skal danse, synge eller sjangle. Det store skillet blir pinlig tydelig.
Navigeringen i det multimodale farvannet virker også utfordrende for ensemblet. Det finnes
en grense på hvor mange parodier av Hitler jeg orker, som når Minkacz-Sira selv skal dresse
seg opp som Hitler og spytte Lederhosen-gloser, når det aldeles ikke like langt som alle
dukkeversjonene av Føreren.

Det er ytringsfriheten og krenkelser av denne rettigheten som forestillingen Simplicissimus
tar opp, men det er ikke gjort med større dramaturgisk kløktighet enn en krigsdokumentar,
selv om bildekvaliteten er frodigere enn sort-hvitt-bildene noen gang vil kunne restaureres til.
Spørsmålene som stilles og trådene som trekkes til moderne eksempler på sensur av satire
(Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten i 2005 og attentatet mot satiremagasinet Charlie
Hebdo i 2015) er ikke kvesset nok til å bli forsidemateriale. Men mellom sidene i denne
forestillingen finnes det mye gull.

 

Foto: Tormod Lindgren

Dele.

About Author

Kommentarer er stengt.