Av Aldona Ulstein
Min første bok om figurteater fant jeg i en bruktbutikk i Tyskland og den er en favoritt den dag i dag. Learning with puppets skrevet av David Currell, sammen med hans andre bok Puppets and Puppet Theater, er håndbøker i figurteater jeg alltid tar ut av min bokhylle når jeg trenger råd i mitt figurteaterarbeid, eller som språklærer og mor til tre barn. Bøker er viktige også i en tid når vi kan finne en overflod av informasjon og ideer på internett.
David Currell er lærer og dukkespiller, han har utdanning i engelsk, kunst og handverk og psykologi, han har også undervist på barneskole og universiteter. Han var med til å etablere National Puppetry Center, som i dag heter Puppet Center, og er et viktig nasjonalt sentrum for utvikling av figurteater i Storbritannia (www.puppetcentre.org.uk).
Learning with Puppets, Ward Lock Educational, London, 1980
Puppets and Puppet Theatre, The Crowood Press Ltd, Wiltshire, 1999
Bøkene vekket min interesse og fikk meg til å ville finne ut mer om figurteater i Storbritannia, og det førte meg til slutt til Little Angel Theatre, da jeg tok mitt siste kurs i figurteater. Dette ble etablert i Islington i London i 1961 av John og Lyndie Wright, i begynnelsen som et marionetteater. Det feirer 60 år i år, og de tilbyr, ved siden av forestillinger for barn, også kurs i figurteater for barn og voksne. De har utdannet mange figurteater-kunstnere. (www.littleangeltheatre.com/take-part). I sin book A history of European puppetry from its origin to the end of the 19th Century (The Edwin Mellen Press, 1996), skriver Henryk Jurkowski at på midten av 1900-tallet kom en italiener ved navn Brigaldi til London med kunstnere fra Italia og etablerte Royal Marionette Theater som ble en «sensasjon i London» (Jurkowski 1996: 356). Han reiste rundt i Storbritannia og etterpå i Europa og hans forestillinger ble populære som underholdning i mange varieté-teatre. Med utviklingen av fjernsyn som underholdning i det forrige århundret kom også dukketeater på tv og det utviklet seg til et stort medium i England, og USA. Amerikaneren Jim Henson gikk lenge rundt med sin ide om et håndukke-show for tv, men det var først takket være en produsent i London at han på 1970-tallet fikk prosjektet sitt realisert. Det ble et show som mange av oss vokste opp med og det ble en kjempesuksess: The Muppet Show og Sesame Street. Det var med Sesame Street at jeg selv lærte engelsk og det er med The Muppet Show at min datter som er 10 år forbedrer sin engelsk i dag.
Little Angel Theatre har en avdeling for undervisning, og de er engasjert i prosjekter i lokalsamfunnet og i skoler. Det er en veldedighetsorganisasjon basert på donasjoner. I dag bruker de mange forskjellige former for figurteater, jeg leste på UNIMA sin side at det er dukker/objekter på bordet, med en til tre dukkespillere (”tabletop”), som er mest spilt nå.
En av dukkespillerne som tilbyr kurs for tiden i Little Angel Theatre er Oliver Hymans (www.oliverjameshymans.com). Han er både dukkedesigner og regissør av forestillinger. Jeg har deltatt på ett av hans kurs, og kan anbefale det på det varmeste. Han har en ny og interessant tilnærming til figurteater, og bruker ofte lett tilgjengelig materiale og gjenbruksmateriale.
Bruk av figurteater i undervisning og på tv er kanskje det som figurteater i Storbritannia er mest kjent for. David Currell skriver i boka Learning with Puppets at å bruke figurteater, ikke for å undervise barn, men for å hjelpe barn til å uttrykke seg, er «den største verdien av puppetry in education». Oliver Hymans, som også underviser ungdom er et godt eksempel på videreføring av denne britiske tradisjonen. Men som en av de eldre dukkespillerne i Storbritannia sa da jeg spurte han om hans erfaring med figurteater-opplæring på skolen da han var barn, sa han at: «Vi lærte litt om hvordan man lager dukker, men ikke mer – det manglet mål og mening med det.» Little Angel Teater og Oliver Hymans jobber med «mål og mening også». Chapeau!
