Hva skal barna våre arve?
Publisert 18.november 2026
Publisert 18. november 2026
Tekst av Ola Birgitsønn Vik
Anmeldelse av Ikke! Hålogaland teater
Foto: Ingun A. Mæhlum
Ikke! av Hålogaland Teater
basert på boka Ikke! av Gro Dahle, illustrert av Svein Nyhus
Regi: Bård Bjørknes
Scenografi og kostymedesign: Christina Lovery
Lysdesign: Erlend Østrem Nielsen
Komposisjon: Espen Mauno, Ellen Andreassen
Figurdesign: Ella Honeyman-Novotny
Dramaturg:Jenny Gisladottir
Figurspillere: Kristine Henriksen, Julia Bache-Wiig, Gina Lindås Theodorsen, Ellen Andreassen
Hålogaland Teater, 16. sepember 2026
Hva skal barna våre arve?
av Ola Birgitsønn Vik
Tiki er et barn som lever på den grønne gren. Dagene går til å hoppe, sprette, snuble og nyse, snakke med maur og ellers gjøre alt som er morsomt og spennende og farlig. Treet, et herlig, stort og geometrisk blikkfang, passer på og roser Tiki for å være modig. Lykken er uheldigvis kortvarig. Foreldrene Mor og Mamma setter en stopper for moroa; ikke løpe, ikke leke ved veien, ikke spise vafler som ligger på bakken, ikke noe som helst egentlig. Tiki hører hva de sier og begynner å undre seg: “Er alt farlig?”.
Stykket er regissert av Bård Bjørknes for Hålogaland Teater, det er basert på boka til Gro Dahle som er illustrert av Svein Nyhus. Det står i programmet at det passer best for de som er fire år og eldre, noe jeg tror stemmer ganske bra. Min fireårige korrespondent var oppslukt under hele forestillingen, men det er litt tvil om hvor mye han fikk med seg av moralen på slutten. Som medlem av “og eldre”-kategorien kan jeg trygt si at den passet for meg også, og om humringen i publikum er noe å gå etter, var det mange som var enige.
Det beste med forestillingen er hvordan den ser ut. Ulike stilarter og uttrykk kommer sammen og skaper en innbydende atmosfære. De voksne i stykket spilles av skuespillere. Noen har parykker av plast og gir illusjonen av at de er laget av leire. Andre har ville krøller som hadde passet inn i The Muppet Show-universet. Noen av dyrene har myke kropper som rister når de løper rundt, andre igjen er helt stive. Fellesnevneren er at alt hører hjemme i Tikis fantasi; en verden full av det som er spennende, en kontrast til foreldrenes sterile verdensbilde.
Tiki er spilt av Kristine Henriksen. Hun styrer dukken, av og til med litt hjelp fra andre på scenen, men sjelden skjult. Henriksen sine ansiktsuttrykk blir overført til dukken, stemmen hennes blir Tiki sin, og du glemmer fort at du ser på teater. Her skylder jeg på godt arbeid i alle ledd, fra manus og figurdesign, helt fram til stemmebruk og dukkeføring. Spesielt viktig blir dette senere i stykket. Tiki blir kjemperedd av å tenke på alt det skumle i verden, og blir fysisk mindre og mindre. Dette gjør de ved å bytte ut dukken regelmessig med kopier som er en størrelse mindre, gjennom finurlige avledningsmanøver. Men selv når Tiki er bitteliten og får plass i en liten krukke, er det aldri utydelig hva Tiki tenker og føler på. Flere ganger viser de fram styrkene til kunstformen, slow-motion actionscener, ville bevegelser, og et følelsesmessig klimaks som bare kunne blitt gjennomført i figurteater.
Koreografien ruller og går som et veloljet maskineri fra starten av. Blikket blir geleidet til akkurat der fokuset skal ligge. Om det er en stille stund mens noen klatrer i Treet, hopper det en fisk opp fra andre siden av scenen. Det blir aldri masete, sjelden kjedelig, særlig når alle de flotte dukkene får skinne. Midt i stykket tar Tiki en tur til doktoren, og her mistet de meg litt. Scenen startet fint, en lege med utrolig lange armer fikk oss med på litt gymnastikk og allmenn helsesjekk. Det er alltid fint med litt publikumsdeltakelse, spesielt for de små. Scenen sluttet med et sangnummer som ikke slo helt an. Det var for mange ord, vitsene landet ikke helt, og selv om legene så latterlige ut med lange fingre og bein, var det fint når den scenen var over.
Musikken ellers var nydelig, og understreket alt det morsomme, vanskelige og tankevekkende Tiki kjente på. Stykket var en fryd å se på, jeg følte litt at jeg ble tatt med bak kulissene. Når dukkeførerne var en så stor del av scenografien, kom håndverket tydelig fram. Dukkene, skuespillerne, musikken, det snakkende treet, alle de ulike elementene kom sammen for å fortelle en felles historie om det å leve livet til det fulle. I en verden som kan oppfattes som farligere og farligere, setter Ikke! fokuset over på barna som skal arve angsten vår. Jeg tror alle i salen gikk ut med noe nytt å tenke på, formidlet gjennom en sentral krympemetafor som bare kunne blitt fortalt gjennom figurteater.
Foto: Ingun A. Mæhlum