Utenforskap

Karakteren Jonna er ikke ulik Pippi. Frida Nilsson er ofte blitt sammenlignet med Astrid Lindgren. Jonna vil bli sett og elsket, hun er tøff og modig – og hun tilhører utenforskapet. Dette er jo et element vi ofte finner i klassisk barnelitteratur. Fra det håpløse utgangspunktet barnet befinner seg på, kan det bare bli bedre. Barnehjemmet styres av den strikte barnehjemsbestyreren (Karianna Sommero). Her handler alt om vasking og rydding. Alt skal se fint ut på overflaten for barnehjemsbestyreren er underlagt selveste kontrollkomiteen i kommunen representert av den ultrastrikse Tord Fjordmark (Jon Hagen). Her kan jeg ikke fri meg fra å tenke på det gamle DDR eller regimet i Nord-Korea, for her er det skummelt strengt. Kostymene som er så like at det menneskelig i skuespillerne forsvinner litt, hjelper heller ikke her. Nei, barnevernet og kommunen er den soleklare fienden. I historia om Pippi er det jo også det, Pippi motsetter seg å passe inn i en småborgerlig, konform verden, men her er det nok tydeligere både for barn og voksne hvor konflikten ligger. I Apestjernen er det litt uklart. Forstår barna hva som skjer når den korrupte kommunesjefen lurer Mamma Gorilla til å selge tomta til den noe nedsarva bruktbutikken sin?

Musikk og spill

Stefan Johansson er komponist og lyddesigner. Flere av skuespillerne spiller instrumenter – trekkspill, klarinett, gitar, keyboard. Og de synger bra. Det er som om noe av lyd og musikk har en tendens til å forsvinne litt innover på scenen. Her ønsker jeg meg at skuespillerne fikk muligheten til å stå enda tryggere i spill ut mot publikum. Et eksempel på det som fungerer veldig bra scenisk og musikalsk er «ulveduetten». Her synger skuespilleren (Nils Oortwijn) sammen med de to ulvehanskedukkene sine. Det blir det et morsomt og tøft nummer av!

Ina Svenningdal spiller hovedkarakteren Jonna med autoritet og tydelighet. Hun er jo den av skuespillerne som har mest spillerom og det utnytter hun godt.

Dukkekarakterene spilles i ulike størrelser. Noe av spillet er ennå litt stivt, men det fungerer greit. Den største versjonen av gorillaen er en utfordring – den er det vanskelig å gi liv til. Den framstår flere steder mer som en påstand enn en animert figur. Marte Stolp spiller ellers gorillafiguren flott som figur i menneskestørrelse med god hjelp av blant annet Malin Moon Lee Øgrim.

Fantasi og humor

Det ligger et mørkt bakteppe i denne historia. Det er ei seig materie av fattigdom, utenforskap og utrygghet. Alt ender på det dystre barnehjemmet, der Jonnas gamle venner får et brev fra henne om at hun har det kjempefint på stedet der hun bor i campingvogna med mor gorilla og driver bruktbutikk. Men barnehjemmet finnes, selv om vennen Aron (Nils Oortwijn) får et tips om et sted i skogen i nærheten av barnehjemmet han kan dra for å drømme seg bort. Det er jo nokså trist. Jeg savner mer å le av, og mer som løfter oss opp fra mørket som finnes i historia. Det er lite latter å spore blant premierepublikummet. Forestillinga har uten tvil høy kvalitet når det gjelder regi, koreografi, skuespillerarbeid, scenografi og musikk – og det fortjener barna som skal se denne forestillinga på turné rundt i landet, Men jeg savner mer lekenhet og glimt i øyet.