Julia (Yuliia) Shapoval inviterer altså egentlig ikke til forestilling, men til det hun kaller et hjertelig og vennskapelig treff, der hun deler opplevelsene hun har fra Ukraina. Hun forteller om hvordan en dukke kan medvirke til psykologisk terapi for soldatene i krigen.

- Jeg vil etter hvert presentere min «sister in arms», sier Julia.

Hun oppfordrer oss i publikum til å medvirke når hun skal gjøre dette, fordi det er ei tøff dame vi etter hvert skal møte, sier hun. Og ja, det skal vise seg å stemme.

Hver dag starter vi med stillhet for å minnes de falne, sier Julia. Alle teaterstykker vi spiller, starter også med stillhet.

Vi reiser oss. Og vi står i stillhet sammen.

Julia presenterer seg. Hun er kledd i en folklore-inspirert skjorte, jeans og joggesko. Utstrålingen hennes er livlig. Hun forteller at hun har jobbet i Kiev Akademiske Dukketeater (dette er det eldste dukketeatret i Ukraina). Hun er også en etablert stemmeskuespiller og teaterskuespiller, og hun underviser i stemmebruk ved teaterskolen i Kiev. I 2022 ble hun frivillig i en hjelpeorganisasjon for å hjelpe mennesker som er blitt rammet av krigen.

Hva skal vi med kunst i krig? Spurte hun seg selv da hun satt i bomberom de første årene etter den russiske invasjonen. Svaret ga seg selv da hun ble med i De Kulturelle Styrker (Cultural Forces) i 2023. Dette er militær kulturstøtte. Først jobbet hun som frivillig med rydding etter krigshandlinger i en hjelpeforening som besto av ukrainske kunstnere. Så begynte en gruppe kunstnere å turnere i de berørte områdene med kunst som terapi for barn. – Det er umulig å drepe kunst, sier Julia, kunsten har en rehabiliteringseffekt som ingenting annet.

Vi dro til byen Borodyanka, forteller hun. Vi er i ei gate som er ødelagt av bomber. Et titalls barn kommer ut. I utkanten står ei jente. Hun er sluttet å snakke, hører jeg noen si. Hun har sett de forferdeligste ting. Plutselig streifer tanken meg: Jeg har jo ei revedukke – ei hanskedukke – i bilen. Dukken kommer i kontakt med jenta. Først er hun litt redd, så begynner hun å smile litt – og så «skrifter» hun til reven. Det var svært rørende.

En dukke vil ikke fortelle videre det den får høre.

Julia forteller om flere prosjekter der målgruppa var barn. Blant annet et der julefeiring var tema. De reiste rundt i Ukraina og barna fikk gaver og ei dukke kom og slo av en prat med dem.

Men krigen bare fortsetter, og Julia bestemmer seg for å begynne å jobbe med psykisk støtte til soldatene ved fronten. Hun blir med i noe som kan kalles en kulturell fallskjermtropp. Her skulle det ikke være forestilling eller show, men rehabilitering eller restitusjon for målgruppa.

– Vi hadde med en artist som er svært kjent i Ukraina, forteller hun. Han hadde med seg gitar og hadde begynt å reise rundt til militære sykehus. Og han oppdaget at musikk er en kraftig medisin. Han samlet styrker rundt seg: Kunstnere og artister som ble til en militær enhet.

Psykologer og spesialister hadde ansvar for at de involvertes fikk opplæring i psykologi.

Målet var å avlaste våre militære som var ved frontlinjen, sier Julia. Vi lærte hva som skjer med mennesker når man er i strid: Man mister kontakt med følelsene sine. Målet ble å framkalle en eller annen følelse hos soldatene. Det viktige er at man kjenner på følelsene, slik at vi kjenner at vi lever her og nå. Vi forsøker å rekke å få dem til å komme i kontakt med følelsene som ligger dypt i dem, den timen vi har til rådighet, sier hun.

Teatersjefen for figurteateret i Kharkiv jobber nå som offiser i det ukrainske forsvaret. Han står blant annet bak forestillinga Angels and humans. Han lagde den da Kharkiv var under fullskala invasjon. På et tidspunkt satt en gruppe soldater fast under en bygning som var kollapset. De visste ikke når, eller om, de kunne komme seg ut. Da spurte en av gutta: Kan du ikke ta fram de englene dine? Så begynte de å reflektere ved hjelp av dukkene. Sand. Dukker.

Engler. Mennesket er flyktig. En hel historie ble skapt gjennom interaksjonen mellom menneskene og engledukkene. Historien endte bra, soldatene kom seg levende ut.

Da Julia startet å jobbe med militært personell med Culturel Forces – De Kulturelle Styrker – i 2023, skjønte hun fort at det var akkurat dette hun ville gjøre. – Så fikk jeg en oppgave: Hva kan du som dukkespiller tilføre? Da kom historien om bestemordukken Babusya, eller Maria Tarasivna, fram. Dukken er laget av Maria Pohrebniak, en ukrainsk figurteatermaker som bor i Frankrike. Julia ville bringe humor og latter til soldatene, men det var ikke bare enkelt. Jeg tenkte, her er jeg, hvordan skal jeg kunne tulle med disse gutta? Det var bare å kjøre på. Og det ble improvisasjon hver gang. Det er ikke lett. Du treffer folk som er dypt innestengt i seg selv. Ikke alle er klare til å ta imot, forteller hun.

Mens Julia forteller, ser vi bilder fra arbeidet hennes på skjermen bak henne. Vi ser nedslitte rom, soldater som tydelig er slitne, gater som er ødelagte. Og vi ser små filmsnutter av bestemordukken Maria Tarasivna, ført av Julia, sammen med soldatene. Hun tuller med dem, hun får dem til å danse, hun flørter med dem med dukken som ligner en utgammel bestemor.

Dukken virker som en tøff og real karakter, hun utstråler trygghet. Vi ser at Julia klarer å oppnå soldatenes tillit.

- Jeg skriver ned mine egne følelser i dagboka mi etter forestillinga, forteller hun. Jeg møter sterke, skjeggete karer som ler og tuller med meg som om de var barn. Jeg forsøker å se dem inn i øynene og få dem til å smile. Av og til møter du dem som sier: «Drit og dra med kunsten din! Vi har tre dager til å hvile», men så blir de som barn igjen og smiler.

Julia leser en historie fra dagboka si: Dette skjedde i en by som nå er tilintetgjort. Vi var der et par dager før den ble totalt ødelagt. Vi møttes i bunkersene som lå dypt under jorda. Så vi er der. Det er mørkt der, bare en lyspære i taket, kaldt og fuktig, 20 minusgrader. Her er det ti slitne, skitne gutter og her blir kunstnerne presentert for dem. Det er musikere og sangere der, men Julia vegrer seg for å ta fram bestemorfiguren sin, men hun får beskjed av teatersjefen Valeriy om at hun skal jobbe. Hun vegrer seg igjen og sier at disse gutta kommer til å skyte meg! Da skjedde noe magisk. Vi danset og sang og de klarte å føle og sanse – det var latter og lek. Og på slutten sier bestemordukken Maria: «Kan dere lukke øynene deres og forestille dere at dere er barn og sitter hos bestemor. Nå må dere fortelle dere selv barndomsdrømmen deres. Og dere må love å komme tilbake i live og realisere drømmene deres!»

Etter at Julia hadde pakket bort Maria-dukken, spurte en av soldatene om hun kunne ta den fram igjen. Han ville si noe til dukken. – Kjære Maria, tusen takk for at du kom hit i dag. Jeg hadde en drøm om å lære å spille piano, men så begynte jeg å jobbe med IT i stedet. Når jeg kommer tilbake skal jeg lære å spille piano, og jeg skal invitere deg til konsert.

Bestemordukken Maria lovet at hun skal komme.

Etter en lang og følelsessterk fortelling om arbeidet i De Kulturelle Styrker ved fronten i Ukraina, kommer selveste bestemor Maria Tarasivna fram. Og ja, hun er virkelig ei rå dame.

Julia spiller det myke skumgummiansiktet hennes slik at hun uttrykker seg direkte og usensurert. Denne dama har mye energi, selv om hun ser ut til å være skikkelig gammel. Hun plukker ut en tilfeldig mann som hun flørter med og drar opp på scenen til en dans. Hun har allerede kommandert en av musikerne i festivalbandet Trio Oro til å spille fløyte. Maria utstråler en tøffhet som tar oss med til disse bunkersene og teltene og slitne militærbrakkene hun ellers jobber i. Språket henne er alt for barskt og vulgært til at det passer til det festivalpublikummet i fredelige Norge som vi er, men vi forstår, vi ser, vi erkjenner. Vi skimter gjennom arbeidet hennes soldatene som kjemper mot okkupasjonsmakta, soldater som er vanlige gutter og menn fra Ukraina, i utgangspunktet ikke profesjonelle soldater. Vi skimter sorg, lengsel, redsel, avmakt, men også stolthet, styrke og samhold. Og vi ser at kunst gir styrke, kunst gir håp og menneskelighet. Kunst er viktig beredskap. Måtte krigen snart slutte!

Måtte Ukraina snart vinne!