Den spede begynnelsen

En ung dukkespiller engasjerer seg i faglig arbeid

Da jeg ble valgt inn i styret i Norsk Dukketeaterforening i 1978, var jeg 23 år gammel og studerte dukketeater på Riksteatrets tre-årige elevskole i dukkespill. Jeg gikk fullt og helt inn for oppgaven, og opplevde å bli vist masse tillit av de eldre kollegene i styret. Særlig Vibeke Helgesen, Ragnhild Wang og Mona Wiig hadde sørget for å holde stor aktivitet i foreningen siden den ble stiftet i 1973. I 1979 fikk vi statsstøtte for første gang: 2.500 kroner. Vi var overveldet over alle de nye mulighetene som åpnet seg, og satte straks i gang med å arrangere dukketeaterfestival på Kolbotn og en ukes sommerkurs for medlemmene på Sørlandet. Fire år senere var altså tiden inne til å utgi et medlemsblad. Navnet Ånd i hanske var det Ragnhild Wang som fant på.

 

Hvordan lage avis uten datamaskin?

De tok ikke feil de som hadde hevdet at det medførte mye arbeid. Informasjonsteknologien for førti år siden, var ekstremt forskjellig fra dagens. Alle artiklene måtte først skrives på skrivemaskin. Hvis noe skulle rettes måtte det enten sladdes med hvit lakk, eller alternativt  klippes ut med saks. Oppgaven med å få folk til å skrive til bladet (vi hadde verken økonomi til å betale forfattere eller redaktører …), og ikke minst levere stoffet i god tid før deadline, kjenner også dagens redaktør på kroppen. Når alle artiklene var klare, leverte vi dem på papir til et trykkeri som «satte» teksten. Det innebar at de skrev inn alt på nytt på en typografisk maskin og fikk ut én lang spalte med såkalt brødtekst. Vi fikk denne tilbake og leste korrektur på den (men det var imponerende få trykkfeil!). Bildene leverte vi også til trykkeriet og fikk dem tilbake ferdig rastrert slik at bildene kunne trykkes som prikker i ulik størrelse, så gråtonene ville bli korrekt gjengitt. Deretter satt vi ved skrivebordet hjemme hos meg og satt opp layouten. Det foregikk ved at vi limte tekstspalter og bilder opp på et ark med limstift. Overskriftene satt vi med noe som het Letraset. Det var bokstaver på et plastark som kunne overføres til arket ved å tegne med en penn på baksiden av plasten. For å få elementene riktig plassert på arket brukte vi en trelinjal med millimetermål. Det krevde stor nøyaktighet å få alt rett.

 

Når originalene var ferdig, leverte vi dem til trykkeriet som trykket bladet i offset. Vi valgte A5 formatet fordi det var rimelig og enkelt å brette A4-ark på midten og putte den ferdige trykksaken i standard C5-konvolutter. Det gjorde vi selvfølgelig for hånd. Vi fikk trykket ferdige klistrelapper med de ca. to hundre medlemmenes navn og adresse, og klistret på disse og frimerker før vi leverte på postkontoret. I ukene som fulgte fikk vi ganske mange blader i retur, for folk var ikke flinke til å melde fra om adresseendringer.

 

Hva skrev vi om?

De første årene kom det ut to nummer i året, og stoffet handlet mest om aktiviteten i foreningen og blant medlemmene i hele landet. Allerede fra andre utgaven fikk vi råd til å ansette profesjonell hjelp til å redigere bladet. Ole Bruun-Rasmussen flyttet hjem til Danmark etter å ha vært medredaktør av aller første utgave. Som jeg skriver i lederen i nummer to 1983, var dette bra for Danmark og dumt for Norge, men i alle fall fikk det som konsekvens at hele nummer to var skrevet på norsk. For å dele på arbeidsbyrden gikk redaktøransvaret på omgang blant styremedlemmene de første årene.

 

Omtrent samtidig som Ånd i hanske ble etablert, meldte vi Norsk Dukketeaterforening inn i den internasjonale organisasjonen for figurteater: UNIMA, som et nasjonalt senter. Det førte til at vi fikk mer regelmessig kontakt med det internasjonale fagmiljøet, og dermed endret også innholdet i Ånd i hanske seg. Vi fikk mer vitenskapelig stoff og flere rapporter fra internasjonale festivaler. Fra 1985 begynte vi å utgi fire nummer årlig, og etter hvert skiftet bladet karakter fra å være medlemsblad til å bli et mer profesjonelt produsert tidsskrift.

 

Ros og ris

Etter at nummer en var utgitt i 1983, fikk vi mange tilbakemeldinger fra medlemmene. I lederen i nummer to kommenterer jeg disse slik:

​Dukketeaterforeningen vrimler av artistiske mennesker med estetisk sans. Med alle reaksjonene vi har fått på avisens utseende, lover vi en utvikling i alle fall på den fronten. Men: all begynnelse er som kjent vanskelig. (…) Vi fant ut at vi ville lage dette nummeret i samme format og trykk som det forrige, men vi forbeholder oss retten til å eksperimentere mer på nyåret. Så det er ingen grunn til å slutte å sende oss ros og ris. – Dere skal se vi ender opp som et riktig godt lite tidsskrift …

 

Dette skrev jeg altså for førti år siden. Jeg synes i dag at jeg kan stå inne for mine ord. Takk til alle som har jobbet gratis, eller for alt for lav lønn med Ånd i hanske i disse årene! Dere har æren for at UNIMA-Norge i dag utgir det teatertidsskriftet som har overlevd lengst i her i landet. Dere har bidratt til at det endte opp som et riktig godt lite tidsskrift.