Erlend Rødal Vikhagen 2.3.2026
En ode til møtekultur
Bilde fra Allmøte. Foto: Oda Bremnes
Oppdatering fra UNIMAs internasjonale kongress i 2025, sett gjennom en fiktiv organisasjons utforskning av møtekultur.
Høsten 2024
Takk.
Improvisasjonen er over.
Takk. Veldig fint. Veldig fint.
Det ligger et men der.
Men det skjer litt for mye.
Hva sa du?
Det var en lang improvisasjon. Tjue, tjuefem minutter. Alt vi gjorde var å sitte rundt et bord og prate.
Og det skjer for mye?
Dramatikeren i meg leter hele tiden etter konflikt. Det er det teater er, er det ikke? Dramatikk er konflikt. Motstand.
Dere trenger ikke gjøre noe hele tiden.
Dette er så rart. Så tørt. Og så utrolig morsomt. Jeg skjønner ikke hvorfor, men det er det – morsomt.
Vet dere hva det beste med hele improvisasjonen var?
Nei, det er ikke godt å si.
Å se Pernille stable kjeks.
Alle ser på Pernille. Det vil si, alle ser på Ingrid som har Pernille liggende på fanget. Det er utrolig hvor raskt vi har begynt å snakke om figurene våre som faktiske mennesker. Det er ikke Arturo, det er Rogelio. Det er ikke Karen Louise, det er Esther (Marie Raudberg Dahl, gift med Arne som ikke må forveksles med krimforfatteren Arne Dahl). Selv prøver jeg å finne ut hvem Morten er. Denne tynnhårede figuren med pæreformet kropp og et nokså flatt bakhode. Han er styreleder. Det er jeg ganske sikker på. Selv om det ikke har blitt formelt bestemt. Kanskje jeg tenker det fordi jeg rett og slett er den med mest styreerfaring. Eller mest erfaring som styreleder?
Hvem kommer på å lage teater om møtevirksomhet? Hvem ønsker å belyse dette temaet? Og enda verre, hvem er det som finner på å lage figurteater om møtevirksomhet?
Styret i foreningen Sagene grønt og fellesareal.
Foto: Frontfigur
Ballerinakjeksene ligger stablet oppå hverandre. Ingen har egentlig lagt merke til det før Ella kommenterte det. Kanskje fordi vi var så opptatt med å snakke. Opptatt med å produsere.
Det begynner å bli noen år siden Ella tok kontakt. Jeg kjente henne ikke fra før, men hun visste at jeg arbeidet med figurteater og – tror jeg – at jeg er styreleder i UNIMA Norge. Tiden etter at hun tok kontakt har gått med til søknadsskriving. Avslag og til slutt tilsagn om støtte til å arrangere prosjektet Allmøte. En forestillingsserie med kun én forestilling i måneden. Hver andre torsdag i måneden møtes vi på Sagene samfunnshus, Foreningen Sagene Grønt og Fellesareal, og går gjennom dagens sakspapirer. Det er forestillingen. Møtepapirene er dramaturgien. Neste møte er videreføringen av forrige møtes saker, tilføyd nye. Slik fungerer forestillingen som en føljetong. Men hva er det vi egentlig undersøker?
I prøveperioden snakker vi mye om møtevirksomhet. Erfaringer. Gode og dårlige, men det er en slags konsensus om at de aller fleste erfaringene heller mot det siste. Selv har jeg begynt å elske rammeverket. Sakspapirene. Strukturen.
Det er som i kirken.
Hæ?
Det er som i kirken. Alle vet hva som skal skje og det samme skjer hver gang. Innenfor rammeverket. Strukturen. Ritualene. Samtidig, er det aldri akkurat den samme gudstjenesten.
Jeg begynner å tenke at en dag skal jeg skrive en tekst om dette.
Vår første forestilling – vårt første allmøte – gjennomføres i november 2024 og starter en forestillingsrekke som strekker seg til mai 2025. Det er overraskende godt besøkt. Det er overraskende mange møtedeltakere som ikke jobber med teater til daglig. Men det er ikke lenger overraskende at forestillingsformen treffer så godt. For vi har gjennomført mange prøvemøter og det er noe i samspillet mellom figurer, det ekstremt tørre saksgrunnlaget og det rolige tempoet som skaper et enormt rom for humor. Bare det at møtedeltakerne får kjeks og frukt er med på å skape en gjenkjennelighet som innbyr til komikk. Møtesnacks smaker aldri så godt som når den hyller møtesnacks.
Allmøte har også utfordret en læresetning jeg i mange år har hatt med meg om figurteater;
Figurer må gjøre det mennesker ikke kan.
Det ikke sant. Ikke alltid. Figurene i Allmøte gjør ingenting et menneske ikke kan, men det at det er en figur som gjør det, er med på rette forstørrelsesglasset mot menneskelig oppførsel. At en figur banker inn godkjent protokoll og innkalling tydeliggjør ritualet. At en figur stabler kjeksene sine sirlig og forsiktig mens skravla går, tydeliggjør menneskelig oppførsel. Publikum ser seg selv utenifra og kjenner seg igjen i ritualene.
Personlig føler jeg meg ikke lenger som en parodi når jeg – som Morten - åpner et allmøte. Jeg føler meg som en parodi når jeg – Erlend - åpner styremøter for UNIMA.
Engasjerte medlemmer under Allmøte.
Foto: Oda Bremnes
Våren 2025
Det er midt på natten. Jeg har satt meg opp på kontoret. Kaffen er varm og jeg har funnet frem frukt og kjeks. Min egen møtemat. På den andre siden av verden. I Chuncheon, Sør-Korea har spente figurteaterentusiaster våknet til en ny dag. De har funnet bordene sine og fått oversetterne sine. Jeg, jeg har logget meg inn på Zoom.
Hvert fjerde år arrangeres det internasjonal kongress i UNIMA der alle medlemslandene er invitert. Forrige gang ble den – koronautsatt – avholdt på Bali. UNIMA Norge har ikke hatt midlene til å sende noen fysisk til kongressen på flere år.
Flere og flere logger seg på og blir sluppet inn i det digitale møterommet. Vi får raskt beskjed om at det er lurt å legge til hvilket land du kommer fra etter navnet ditt. Hvilket land du representerer. Bildet fra Chuncheon dukker også opp og umiddelbart ser det så kjent ut. Podiet der fremme hvor møtelederne skal sitte. Bordene med møtemat og drikke. Jeg ser ned på frukten min og smiler. Et av medlemmene i Foreningen Sagene grønt og fellesareal har spesifikt kommentert at Allmøte er det eneste stedet hun får spise vaffelkjeks.
Det er mange tekniske utfordringer med å gjennomføre en kongress fysisk og digitalt. På tross av en årelang pandemi hvor det digitale ble hverdagen møter vi fortsatt de samme utfordringene.
You are muted.
We can´t hear you.
Do you hear me now?
Yes, yes we can/
/Sorry, what did you say?
You are/
/Can you hear me?
/Yes we/
/What?
Det vil alltid være vi som er med digitalt som kommer dårligst ut av det. Det er vi som venter lengst, får beskjed sist og som har vanskeligst for å komme til orde. Nesten hele den første dagen går med til å få på plass det organisatoriske og det er ikke før på dag to at det formelt velges en møteleder. Det blir møtelederens oppgave å lede kongressen frem til det er valgt ny generalsekretær og president. Hvert land skal presentere arbeidet sitt og det skal fattes vedtak over innkomne forslag til endringer i den internasjonale organisasjonen. Viktigst av alt – dette skal gjøres riktig.
No, we can´t do it like that.
Representanten fra UNIMA Spania er visstnok beryktet. Hun kan alle reglene og hun viker ikke fra prinsippene.
Det er snakk om avstemming. Det er problemer med den tekniske biten av stemmegivningen. Og for å få fortgang i et allerede forsinket program foreslås det å gjennomføre stemmegivningen fysisk, ved håndsopprekning.
No, we can´t do it like that.
Hvorfor ikke?
We do not have votingcards.
Jeg har aldri hørt om stemmekort, men argumentet er godt nok for alle de andre tilstedeværende til at forslaget om håndsopprekning forkastes.
Hvorfor er dette viktig? Hvorfor er disse ritualene hellige og hvorfor må de være det? Det er så mange spørsmål at du som fortsatt henger med i denne teksten kan sikkert legge til dine egne.
For eksempel; hva er dette for en tekst?
Det er, tro det eller ei, en kjærlighetserklæring.
For jeg blir glad når jeg tenker på stemmekortene og jeg blir irritert når jeg tenker tilbake på kongressen og en situasjon der vi – hvis vi ikke hadde rukket å sette oss ordentlig inn i de innkomne forslagene, ble anbefalt å stemme blankt, heller enn å stemme ned vedtaket. Deretter skulle det vise seg at de blanke stemmene ble telt på nei-siden ved opptelling. Altså ble de brukt til å stemme ned vedtaket. Et klart brudd på møteetiketten, men slik måtte det bli denne gangen, for tiden i Sør-Korea strakk ikke til.
Jeg er ganske sikker på at den spanske representanten ikke egentlig godtok forklaringen, som var at det ikke ble avklart på forhånd om forslaget krevde simpelt flertall, alminnelig flertall, eller absolutt flertall. Kanskje til og med kvalifisert flertall. En unnskyldning som egentlig bare skjuler enda et brudd på reglene.
UNIMA Norges digitale presentasjon av arbeidet sitt under kongressen. Minner oppsettet om noe?
Dagene på kongress, eller det vil si nettene foran skjermen, er lange, men innholdsrike. De er en påminnelse om hvor stor organisasjonen UNIMA faktisk er – verdensomspennende, med over 80 medlemsland, og de er en virkelighetsorientering om kulturelle organisasjoners utfordringer i dagens samfunn. For alle medlemslandene har en ting til felles; vanskeligheter med å finne trygge økonomiske rammer. Over alt virker det som støtteordninger til organisasjoner som UNIMA legges ned, flyttes mellom poster og blir vanskeligere å finne. Det er realiteten i 2025. Allikevel jobbes det på og det viktigste som skjer på kongressen er kanskje valget av ny president og ny generalsekretær. Da de ble valgt inn og tok over podiet var det som om jeg kunne kjenne vinden gjennom skjermen. Noe endret seg i rommet. Her kom det to mennesker som ønsker å skape nytt liv i UNIMA. De ønsker tettere samarbeid mellom de ulike UNIMA-landene og de ønsker å gjøre organisasjonsstrukturen tydeligere for alle som er medlemmer.
Jeg, som etter fem år i styret og fire som styreleder fortsatt sliter med å forstå den internasjonale strukturen, ønsker endringen velkommen, men jeg er også påpasselig med å ønske meg at det skjer gjennom korrekte prosedyrer.
For er det en ting jeg har lært meg gjennom arbeidet med UNIMA og arbeidet med Allmøte, så er det at møtekultur og avgjørelser i organisasjoner følger regler fordi vi mennesker er utskiftbare. Vi rullerer og er forskjellige. Reglene er konstante og hvis de følges, skaper de ro og tydelighet uavhengig av hvem som sitter i styret. Innkallinger og protokoller skal godkjennes fordi de er historiske dokumenter som – uavhengig av størrelsen på organisasjonen – skal gjøre det mulig å finne ut hvordan og hvorfor bestemmelser er tatt. Ritualene kan føles gammeldagse, men det er fordi de er gammeldagse og nettopp dét gjør at de er større enn oss.
Møtekultur er tidvis gørrkjedelig, men er det egentlig så ille? I mine øyne er møtekulturens ritualer motsatsen til dagens klikk-kultur. De er de gammeldagse politikerne som ikke ropte, men snakket med innestemme og som lurte på om det var lov til å komme med en replikk til replikken. Møtekultur er ikke store overskrifter, det er den lange teksten som krever konsentrasjon. Møtekultur er sakte-TV, og i en verden som er i ferd med å gå av hengslene tenker jeg at vi har godt
av litt mer
sakte
TV.
Publisert 3.3.2026
Tekst av Erlend Rødal Vikhagen
Allmøte:
er en serie interaktive figurteaterforestillinger produsert av kompaniet Frontfigur.
Forestillingene bruker møtevirksomhet som dramaturgisk rammeverk der fire figurer holder foreningsmøter mens publikum inviteres inn som møtedeltaker
Medvirkende:
Ella Honeyman-Novotny - kunstnerisk ansvarlig, regi og figurmaker
Skapende utøvere:
Erlend Rødal Vikhagen
Ingrid Alice Kolnes Aas
Arturo Tovar
Karen Louise Vuttudal Grindvold
Bård Bjørknes - medregissør
Sunniva Fliflet - produsent
Herman Hilde Pedersen- produksjonshjelp, publikumsvert, sekretær og pinsansvarlig
Prosjektet er støttet av Kulturdirektoratet, Oslo Kommune, Fritt Ord, FFUK og Sagene samfunnshus.