Elin Lindberg - 12.oktober 2026
Aktivistisk figurteater i Fossekleiva
Foto: FiF
Foto: Studio Matusiak
Meeting Varun Narain!
Lørdagens siste forestilling var Meeting Baldwin med Varun Narain. Dette er ei forestilling som tar utgangspunkt i forfatteren James Baldwins liv og verk, i tillegg knytter Narain dette sammen med sin egen livshistorie. Narain er opprinnelig fra India, men bor nå i Norge. Meeting Baldwin er en slags lecture performance – kanskje vi kan bruke et begrep som foredragsforestilling på norsk? Forestillinga kommer til å handle mye om skeives historie og virkelighet. Narain lager figurene sine selv – dukkene er virkelig enestående! Og det som også er helt enestående er Narains figurføring. Jeg tror faktisk ikke jeg har sett en dyktigere figurskuespiller noen gang! Hen bruker det jeg får lyst til å kalle en empatisk spillestil. Baldwin-figuren er i menneskestørrelse. Narain samtaler med Baldwin som seg selv, og hen er stemmen til Baldwin. Det er så nydelig og presist utført. Vi møter også flere figurer fra Baldwins bøker – også de svært godt – og ja, kjærlig – spilt. Det ligger små, folierte lapper med tekster hentet fra James Baldwins litteratur, rundt blant publikum. Vi blir bedt om å lese noen av tekstene høyt. Det knytter oss tettere på Baldwins forfatterskap. Og en av virkningene forestillinga fikk for meg var at jeg ble skikkelig inspirert til å lese flere av James Baldwins bøker.
Narain hadde også med en sekvens med skyggeteater. Gjennom dette mediet forteller hen om sin bakgrunn fra India. Hen forteller om hvor vanskelig, ja, nesten umulig, det var å leve som skeiv der. Hen forteller om hvordan selvmord var altfor vanlig, om hvordan skeive ble mobba og trakassert. Men det er håp – det er alltid håp, sier Narain. Og jeg håper at mange flere får oppleve kunsten til Varun Narain! Hen er ikke bare en aktivist med ei viktig historie å formidle, hen skaper også kunst av svært høy kvalitet.
Publisert 12.oktober 2026
Tekst av Elin Lindberg
BEHIND CLOSED DOORS
Regi: Cat Smits
Aktører: Urmie Plein, Alexander Brouwer en Cat Smits
Tekst: Cat Smits
Dramaturg: Maja Hertoghs
Komponist: Wim Selles
Scenografi- og kostymedesign: Tessa Verbei
Scenografi- og kostymeproduksjon: atelier Mijn Buuf
Teknisk design: Jan Sol
Video og lysdesign: Thomas Brand
Samproduksjon med Laaktheater og Figur i Fossekleiva
MEETING BALDWIN
Av og med Varun Narain
Fosssekleiva kultursenter 10.oktober 2026
Figur i Fossekleiva fyller ti år i år. Programmet har vært rikholdig denne høsten, vi skal publisere flere tekster om FiF her i Ånd i hanske. Jeg fikk med meg forestillinger og foredrag den siste helga av festivalen, det ble både givende og opplevelsesrikt – og tankevekkende og inspirerende, og et møte med en av de beste figurskuespillerne jeg har sett.
Nederlandske Kaisa Lechs foredrag Can puppets reimagine the world? satte an tonen denne iskalde oktoberlørdagen. “Puppets are serious matter», sier hun og viser gjennom foredraget hvordan figurteater kan være livsendrende. Hun snakker om hvordan figurteater jobber med hvordan vi forholder oss til «den andre». Og hun viser hvordan vi blir «den andre» fra dukken/objektets perspektiv. Gjennom konkrete eksempler i form av forestillingsprosjekter i Polen og Nederland, viser hun oss hvordan figurteater blir en sosial – og politisk – aktør. Vi kommer til å publisere foredraget hennes her i Ånd i hanske.
Foto: Studio Matusiak
Voldelige forhold
Nederlandske Cat Smits Company viste Behind Closed Doors. Dette er dokuteater som figurteater. Stykket tar for seg vold i hjemmet, noe som først og fremst går ut over kvinner og barn. I arbeidet med forestillinga har gruppen intervjuet mennesker som har fortalt om sine opplevelser. At dette er et svært viktig tema å løfte fram er det ingen tvil om. Cat Smits forteller i samtalen etterpå at hver åttende dag skjer det et drap på en kvinne i Nederland. Mange andre steder i verden er tallene dessverre enda høyere.
Det er Cat Smits selv, i tillegg til Urmie Plein og Alexander Brouwer, som er aktører i forestillinga. De bruker seg selv som skuespillere i tillegg til figurer. Den mannlige overgriperen og voldspersonen er bare to lange armer som manipuleres. Mannen har ikke ansikt, men det er stoff som ser mykt ut, som representerer huden. Det blir et effektivt grep. Kvinnens karakter er mer flytende, de tre aktørene deler hennes tekst mellom seg. Det gjør at vi opplever at dette kan være hvem som helst, eller at voldshandlinger i nære relasjoner kan skje hvem som helst. Det blir både en generalisering av problemet, men også en presisering. Dette angår oss. I ettersnakken forteller Cat Smits at reaksjoner de har fått etter at de har vist stykket, har vært at kvinner har fått mot til å snakke ut om sine egne erfaringer med vold i hjemmet, eller vold i nære relasjoner. Dette gjør forestillinga absolutt aktuell. Og det gjør den ikke bare til sosialt teater, men også til politisk aktivisme.