To ting møter meg når jeg åpner døren til Figurteatret i Nordland denne fredagen i oktober: lukten av nystekte vafler og lyden av noen som øver piano i den lille prøvesalen. Den neste som møter meg er kunstnerisk leder Yngvild Aspeli som har lovet å gi meg en oppdatering på hva som skjer på teatret for tiden.

Hun starter med å fortelle at hun nettopp har avsluttet høstens første møte i kunstnerisk råd. Der sitter: kunstnerisk leder Yngvild Aspeli, daglig leder Geir Ove Andersen, produsent Anne Silje Steinsrud Kolseth. Videre er figurteatrets to teknikere: Tim Lucassen (som har jobbet på teatret i snart ti år) og Bart-Jan Oosting (som tok over etter Jan Erik som gikk av med pensjon i sommer). Eksterne medlemmer i kunstnerisk råd er Grethe Henden som er kunstnerisk rådgiver på Riksteatret, Birgitte Strid som er regissør og tidligere teatersjef på Nordland Teater og internasjonal produsent Claire Costa som er bosatt i Oslo og også jobber sammen med Yngvild i gruppen Plexus Polaire.

Arbeidet i kunstnerisk råd er vanskelig, sier Yngvild. Det er så mange gode søknader. Jeg vet hvor mye jobb og følelser som ligger bak hver søknad. Men vi har bare kapasitet til å gjennomføre fem til seks produksjoner i året. I høst kom det inn 42 søknader. Vi må også sørge for at det er en balanse i repertoaret; det skal være både norske og internasjonale forestillinger for voksne og barn og ulike kunstneriske uttrykk. Resultatet er at vi må avslå mange søknader som sikkert kunne resultert i veldig gode forestillinger. 

Hva tenker du om figurteater sin posisjon innen norsk scenekunst i dag?

Til tross for at ting er i bevegelse, finnes fortsatt svært lite figurteater i Norge. Vår oppgave er å styrke kjernen i faget, og samtidig sørge for at formen fortsetter å utvikle seg. Vi må dermed jobbe for å øke generell kompetanse om uttrykket, både innad i teatermiljøet og for publikum. Vi må jobbe med aktiv bevisstgjøring og kompetanseheving innad i Norge, og fortsette å gi tilgang på referanser og standarder andre steder i verden.

Hva er etter ditt syn kjernen i faget?

En genuin interesse for visuell formidling, evne om å gi liv til et dødt objekt og kunnskap om de dramaturgiske mulighetene som åpner seg idet vi dreier sentrum og gir fokus til noe annet enn oss selv.

For at figurteater skal komme til sin rett som egen kunstform, må figurene brukes som et dramaturgisk grep. Det er ikke tilstrekkelig å bare «bytte ut» skuespillere med figurer. Figurene må ha en hensikt. Det er mye skuespillere kan gjøre bedre enn figurer og vice versa. Det er når vi lar de to utfylle og overlappe hverandre at det blir interessant.

Hva skjer på Figurteatret i Nordland i tiden framover?

Tidligere i høst hadde den iranske figurteaterskaperen Sayeh Sirvani førpremiere på forestillingen The Pearl, og nå jobber det purunge kompaniet Igelkopf (Canada/Chile/Frankrike) hos oss med forestillingen Suspiranda – para no mourir. I desember gir den sørafrikanske kunstneren Naomi Van Niekerk en workshop i animasjonsfilm, og deltagerne er både norske og internasjonale.

Kommer det ingen norske scenekunstnere?

Jo da! Neste uke samarbeider vi med Eilertsen og Granados Teater, som holder til i Stamsund, på EU-prosjektet «Moving Matters» som over to år har støttet seks unge kunstnere bosatt i perifere områder i Norge, Serbia og Spania. I desember kommer Marie Skogvang Stork som i samarbeid med Arktisk Filharmoni lager barneforestillingen Trollsk, som har premiere i Bodø neste høst. I mars inntar Tuva Hennum huset med sin pentalogi om fattigdom, og i mai har premiere på avgangsforestillingen til skuespillerstudentene ved Universitet Nord i Levanger. I regi av Elise Vigneron, en internasjonalt anerkjent figurteaterskaper, jobber de med utgangspunkt i Broene av Tarjei Vesaas. Parallelt med dette har Frida av Katma vært ute på turné i Nordland, og vi bidrar med figurteaterskaper- og spesialkompetanse om faget i Frikars neste produksjon Voluspå, som har premiere til sommeren.

Og videre framover?

I januar kommer det chilenske figurteaterkompaniet Silencio blanco, som har bygget opp sitt helt særegne figurteaterspråk. Og i april samarbeider vi med Malmö Docketeater om et nordisk samarbeidsprosjekt som har premiere i København neste høst. Og i juni gjennomfører vi en prosjektutviklingsworkshop med tre norske og to utenlandske kompanier (USA og Østerrike), før vi har et forprosjekt med tyske Tibo Gebert.

Hvis alt går som du håper, hvordan ser Figurteatret i Nordland ut om fem år?

Vi skal fortsatt være et sentralt produksjonssted for det frie feltet. Vi utvider figurteaterbegrepet gjennom stadig nye synergieffekter. Vi henter inspirasjon fra andre kunstformer og andre kulturer. Vi arrangerer flere workshops i dramaturgi, teknologi og bevegelse. Vi samarbeider tettere med skuespillerutdanningene. Og ikke minst: vi har flyttet inn i nytt hus! Vi har behov for større lokaler; for å integrere figurteater i teatermiljøet på en bedre måte, for å kunne produsere figurteater i store formater og for å kunne ha et moderne inkluderende fysisk arbeidsmiljø.

Med denne framtidsoptimismen går intervjuet mot slutt. Vaffelduften blir påtrengende. Hver fredag steker produksjonsassistent Anne vafler til alle på huset. De har regnet ut at hun hittil har stekt totalt 40 000 vaffelplater, og ingenting tyder på at hun vil gi seg med det første!