Elin Lindberg - 15.2.2026
Glemselens poesi
Foto: Silencio Blanco
Det chilenske figurteaterkompaniet Silencio Blanco skaper med utsøkt presisjon og poetisk kraft et berørende portrett av en gammel mann som er på vei inn i demens.
Silencio Blanco har en imponerende turneliste bak seg, de har spilt verden rundt, men dette er første gang de besøker Norge. I seks uker har de hatt residensopphold i Stamsund på Figurteatret i Nordland og heldigvis fikk Go Figure! snappet dem opp slik at de fikk vist Cabeza de Elefante på Kloden teater i Oslo. Teatret var smekkfullt – det kan tyde på at interessen for figurteater, også for voksne, er stor.
Levd liv
Chilenske Silencio Blanco skriver på hjemmesida si at de bruker mye tid på research i arbeidet sitt og at de bygger forestillingene sine på faktiske hendelser. Blant annet lagde de i 2023 Antuco som baserte seg på en tragisk hendelse der 45 unge mennesker frøs i hjel i de chilenske fjellene etter å ha blitt utkommandert til en militær treningstur. I Cabeza de Elefante er heller ikke døden langt unna selv om omstendighetene er langt fra så dramatiske som i Antuco. Men vi aner i starten at noe smått ubehagelig er i emning. Bak på scenen vises skyggebilder av en elefantflokk på vandring. Er de litt truende? På scenen åpenbarer det seg et trebord. Det er ei seng og et lite nattbord på bordet. På senga sitter en mann vi straks ser er en eldre kar. Den gråhvite figuren har sixpence på hodet og et levd liv i kroppen. De fire svartkledde figurspillerne manipulerer ham med en presisjon som gir den gamle mannen verdighet.
Hverdagens poesi
Den gamle og navnløse mannen våkner opp og starter på det vi oppfatter er en rutine han har hatt lenge, lenge. Han går på badet som står på et bord som kjapt og lydløst trilles inn. Han går på do, vasker seg, dusjer. Alt i det vi forstår er nøye innarbeida rutine. Han gjør en liten morgendans mens han nynner fornøyd, så går han turen sin. Vi hører byens omsluttende lyder – det er hundeglam, biler, mennesker som snakker. Bylydene er vennlige, ikke påtrengende eller bråkete. Så er dagen slutt og han henger sixpencen og nøklene der han alltid har hengt dem før han går til sengs. Silencio Blanco skaper lys, glede og poesi rundt mannens hverdagsliv.
Livets nøkler
Nei, nei, nei – vi ser hvordan dette kommer til å gå. Mannen begynner å gjemme nøklene sine under madrassen. Han legger dem i nattbordskuffen. Han roter. Golvet er ikke lenger i vater – en effektiv måte å vise svimmelhet, eller at verden snus på hodet. De raser nøkler fra overalt når «golvet» vippes opp. Nøkler til konkrete ting som inngangsdøra, men også til minner og hukommelsen han trenger for å utføre handlingene i hverdagen. Han husker for eksempel ikke lenger melodien han danser morgendansen sin etter. Demens er brutalt.
Elefantene
Elefanter er virkelig fascinerende dyr. De er kjente for å ha supergod hukommelse. Og – det er bestemor som er lederen for gruppa, som husker best. De er sosiale flokkdyr. Når den gamle mannen er på vei inn i demensen kommer elefantene. Først som nesten umerkelige små hoder i «speilet» på badet hans. Større elefanter dukker opp i drømme. En ganske stor elefant kommer helt inn i rommet hans. Til slutt har han selv elefanthode. Er det slik at han nå har mistet sitt eget minne, sin egen hukommelse, og blitt ett med en større flokkhukommelse? Med Cabeza de Elefante løfter Silencio Blanco dette demente individet inn i flokken. Han blir en del av et større minne. Det er vakkert og vemodig og har poetisk dybde.
Mens jeg har skrevet dette har det begynt å snø. Snøen legger seg som et teppe over verden. I poetiske tekster er ofte snø en metafor for glemsel. Den demente vil ikke huske hva som befinner seg under snøen, men bare se en hvit flate. For oss som ennå vet at verden har flere lag, men kjenner demente mennesker, blir Cabeza de Elefante både berørende og trøstende.
Foto: Silencio Blanco
Publisert 15. februar 2026
Tekst av Elin Lindberg
Cabeza de Elefante (elefantens hode)
av Silencio Blanco
Kunstnerisk leder: Santiago Tobar
Ansvarlig og kunstnerisk produsent: Dominga Gutiérrez
Figurspillere: Camilo Yáñez, Marco Reyes, José Calderón, Karin Mayorinca
Lyddesign og komponist: Ricardo Pacheco
Lys: Paulo Letelier
Medprodusenter: Figurteatret i Nordland og Het Lab Hasselt and Gam
Oslopremiere på Kloden teater i samarbeid med Go Figure! 14.februar 2026