Elin Lindberg - 17. juni 2025

Go figure! GO, GO, Go!

Bilde fra Prepp. Foto: Hanne Nygaard

Plakat Makker: Camilla Wexels Riser

Ja, maskiner er enkle…

Det er den belgiske danseren og koreografen Ugo Dehaes som står bak Simle Machines. Det er en «lecture performance», altså en blanding mellom forestilling og foredrag. Publikum blir plassert rundt et stort bord. Over bordet er det et lite tak av metallbjelker med tekstil over. Det ser ut som om det er luker i bordet, så her regner vi med at noe skal sprette opp i god gammel troll-i-eske-stil. Lyset er dempet, og Ugo Dehaes som sitter i midten på en av langsidene ved bordet ønsker oss velkommen. Han forteller hvem han er, om sitt arbeid som koreograf og om at under pandemien stoppet alt opp og han begynte å jobbe med roboter som dansere. Robotene hans blir født fra kokonger. Ugo oppbevarer dem i pappesker. Han tar dem fram slik at vi kan kjenne på den seige silikonhuden på larvene. Noen utvikler seg til firfotinger med øyne og svart sveis, de er faktisk ganske søte. Fra taket kommer noen slangeformede maskiner dansende. Ugo forteller om et anstrengende arbeid med å programmere robotene – det er mye matematikk. Rundt oss i scenerommet er det glassmontre, det minner om et museum. I montrene er det forskjellige roboter som du kan manipulere, eller få til å kopiere bevegelser. I en monter er eksemplarer av roboter lagt på formalin slik at de skal bevares for ettertiden som utdødde dyr på zoologiske museum er det. Jo, det hele er sjarmerende og interessant, men med meg skjer det noe som ofte skjer meg i møte med KI – jeg blir så trøtt. Hvorfor er det slik? Det kan være fordi det hele er litt vel forutsigbart. Det ligger jo en ironi i at denne svært ettertraktede danseren og koreografen lar robotene gjøre jobben sin, det er også litt trist. Det er mennesker som har programmert robotene og satt dem i en kontekst, men jeg klarer ikke helt å interessere meg for dem, til det blir de for sjelløse.

Gull

Noe helt annet er det med Trio Oro (betyr det gull-trioen?) – dette er lys levende musikere. De er Go Figure! sitt faste festivalband og de spiller små konserter i forkant av forestillingene, er musikerne under Puppet Punch og har konsert under Avslappa program. De er svært dyktige musikere med masse sjarm, og de skaper en god og varm festivalstemning og får alle i godt humør. De spiller alt fra Prøysen-viser til folkemusikk fra all verdens hjørner. Vi tramper takta og får lyst til å danse, og vi smiler og føler oss oppløftet. Virkelig finfint!

Prepp

Tirsdag var det tid for Prepp av Frontfigur. Oppmøtested var Akershus festning. Forestillinga skulle spilles i Blykjelleren. Kartet som var lagt ut var umulig å forstå, men jeg sykla ned og traff heldigvis festivalsjefen sjøl, Torunn Tusj, og hun hjalp meg fram. Det er en trend for tida å spille teater på uventede steder. Både innen det frie feltet og ved institusjonsteatrene inviteres publikum inn på badet eller i stua i private leiligheter, eller som her inn i rom med hvelvede tak på Akershus festning. Og spillestedet fungerer faktisk svært godt. En kappekledd gjeng ønsker oss velkommen og leder oss inn i Blykjelleren. Oppdraget publikum får er å kåre den beste prepperen. Først møter vi en pelskledd figur som poserer kattekvinneaktig rundt oss. Er hun en slags influenser? De to neste er figurer som kommer ut av et gråpapirkledd hull i veggen. De hoster og virker svake og døende. «Vann planten!» hoster de fram og en publikummer gjør den jobben og vanner en liten plante ved veggen. «Plant dette frøet!» En publikummer deler ut frø fra en kurv. Vi føres videre inn i Blykjelleren, innover en gang og ned ei trapp til et hvelvet rom. Der møter vi den svære Bingo-dama som det må tre figurspillere til å føre, til ekte bingo der alle får premie. Etterpå står vi tett sammen i et bittelite rom der Koserne ligger. De er to amorfe kropper i pels og kosestoff og koser seg glugg i hjel der de ligger og ruller seg blant puter og myke tepper. Alle blir i godt humør. Og så er det videre til et nytt rom der en sympatisk, ung gamer inviterer til spilling og brus i sin lille hule. Vi har altså fem kandidater, og vi stemmer på den vi synes er den beste prepperen. Denne gangen var det Koserne som gikk av med seieren. Prepp er en veldig sympatisk interaktiv forestilling. Den har fart og overraskende effekter, den er delt inn i elementer i akkurat passe lengde – og den fikk altså alle i godt humør. Alvoret i bakgrunnen for at det er så mye snakk om prepping for tida, kommer ikke fram, men som teateropplevelse er Prepp strålende. Den gir faktisk håp!

Pils og preik

Under festivalen var det også invitert til Pils og Preik-samling. I løpet av vinteren har det vært flere samlinger på Kloden Teater for å kartlegge og tydeliggjøre behovene i det frie scenekunstfeltet. Bakgrunnen er at det i dag ikke lenger finnes en medlemsorganisasjon for de frie sceniske kompaniene og enkeltmannsforetakene, og ingen som har mandat til å være feltets stemme. Det nærmer seg 50 år side Teatersentrum ble etablert, det ble etter hvert til Danse- og Teatersentrum, men med etableringen av PAHN opphørte organisasjonen som en egen medlemsorganisasjon for kompaniene i det frie feltet. Å opprette en ny medlemsorganisasjon, der man samarbeider med PAHN, er virkelig viktig i disse tider der kulturlivet lever under svært usikre forhold. Det er å håpe at dette blir en demokratisk organisasjon som løfter forskjeller og fellesskap i det profesjonelle frie teaterfeltet til en sterk og tydelig stemme.

Ja, vi elsker fisk

For en herlig kveld med Puppet punch! På Kloden var det stappfullt. Trio Oro med forsterkninger og Wakka Wakka med figurteaterutøvere fra Skottland, Finland og Norge spilte en kabaret basert på den tre dagers workshopen til Wakka Wakka som ble gjennomført under festivalen. Bakgrunnen for Puppet Punch er at MANIPULATE ARTS-festivalen i 2024 arrangerte en internasjonal kunstnerutvekslig – dette er en forlengelse av denne. Resultatet fra workshopen ble akkurat det vi håpet: helt fantastisk. Kirjan Waages nærgående flaggermus som får suge blod fra halsen til en publikummer og den søte, søte og selskapssjuke silda er uforglemmelige. Vi vil ha mer Puppet punch!

Greetings from Frogneparken.
Foto: Teater Fusentast

Legendariske Fusentast

Endelig fikk jeg sett Greetings from… som er Teater Fusentasts seneste forestilling. Her møter vi den omreisende turistsjefen – tittelen hans er en forkortelse med så mange bokstaver at den er fullstendig umulig å huske. Han er turistsjef på et hvert sted han besøker, og med seg har han sin sjarmerende lille teaterscene med popp-opp-figurer. Vi blir med på en herlig historisk og eventyrlig reise gjennom stedets historie. Vi tror på alle skrønene han forteller og lar oss fascinere av figurene. Og faktisk kjennes det som om vi er med på en reise i teaterhistorien – som om vi helt på ekte er en del av en historisk linje. For omtrent slik Jaap von Hertog presenterer teateret sitt, kan jeg tenke meg det foregikk rundt omkring på plasser og torg når omreisende teaterfolk og gjøglere presenterte sine fortellinger for folk for lenge, lenge siden. Det er en glede at det fortsatt finnes slike forestillinger – heia Teater Fusentast!

Sjarmtroll

Fra en av de eldste figurteaterkompaniene i Norge, Teater Fusentast, gikk turen til Kloden og den ferske Rampetroll med Anna Marie og Marie. Sammen med cellisten Gregor Riddell spiller de en humørfylt, artig og livlig klovneforestilling for barn fra tre år. De har fin timing på kræsjing i hverandre og tull og fjas og et forsøk på en fortelling fra trollenes perspektiv om de tre bukkene bruse. Strukturen på forestillinga er klar og tydelig og gikk rett hjem hos ungene jeg så rundt meg. Klovneferdighetene er utmerkede. Kostymene er fargerike og fine og gode blikkfang, og kommunikasjonen med barna var akkurat passe vennlig og røff.

Alene sammen

Søndag var det tid for festivalens siste forestilling – bortsett fra at Frida av Katma spilles som en forlengelse av festivalen i samarbeid med Kloden Teater og Heddadagene. Crowd av Eva Rosemarijn og Lise Andrea fungerte som en fin avslutning på ei intens teateruke. Her møter vi opp og får øretelefoner på oss. Det er ingen sitteplasser, vi beveger oss rundt i Irene Nessa Bjørneviks scenografi. Dette er ambient teater. Det er et klesstativ med diverse jakker vi kan prøve og gå litt rundt i. Vi kan skrive eller tegne i ei bok. Det står parfymeflasker på et bord som kan brukes. Det er kaffe og kjeks og popkorn. Tepper og puter og to lenestoler er til å sitte på og i. Lego og andre byggesett ligger på gulvet til bruk. Eller vi kan bare gå rundt og høre på historiene, og musikk- og tekstsnuttene vi får presentert i hodetelefonene. Vi blir også bedt om å være med i noen felleshandlinger. På et tidspunkt står vi alle i klynge midt i rommet. Mot slutten står vi og holder hverandre i hendene i en stor ring. Alt føles trygt, ikke kleint. Øretelefonene fungerer nesten som en maske. Den gjør at vi er beskyttet i oss selv, samtidig som vi interagerer med andre på en myk og sympatisk måte.

Takk for nå – vi sees!

Takk til Go Figure! for en innholdsrik og godt gjennomført festival! Den eneste forestillinga jeg dessverre ikke fikk sett var Don Quixote (is a very big book) med legendariske Opposable Thumb. Programmeringa fungerte utmerket. Her var det virkelig bredde og et høyt profesjonelt kunstnerisk nivå. Flere av forestillingene er nyskapende i form og innhold, og i møtet mellom aktører og publikum. Festivalen viser hvilken unik kvalitet figurteatret og den visuelle scenekunsten har i Norge og hvilke gode kontakter og samarbeidsprosjekter med internasjonalt teater som finnes her.

Jeg gleder meg allerede til neste gang!