Sære saker

Tidlig søndag formiddag var det tid for festivalens særeste forestilling: Babys Inferno av og med Fiasko Kompaniet. Gruppa kommer fra Gøteborg. De har tatt for seg Dantes Den guddommelige komedie og laget en forestilling for babyer mellom 3-18 måneder. Virkelig sært. Og derfor interessant. Dette er ikke søtt og koselig babyteater, det er mørkt og faktisk skummelt – skrekkteater for babyer. To vennlige figurspillere (Maria Strand Renberg og Livia Hiselius) leder oss inn i teatersalen ved hjelp av ei stor flue. Det er ikke så mange fra målgruppa her, men en del nysgjerrige festivalfolk er i publikum. Flua summer rundt, ser en lyskilde, kræsjer i den og dør. Ferdig med den. På golvet ligger en diger menneskelignende figur. Den har pupper, så jeg tenker at det er mammaen. Forestillingslyden/musikken er slafsing, som om noe fortæres jevnt og trutt. Den store kroppen demonteres. Tær og fingre manipuleres. Ei lang tunge rives sakte ut av den store dukkemunnen. Og øynene som er store lyskuler, rives ut. Røde «blodige» tøyremser henger igjen på dem. Baksida av de lysende øyeeplene er malt blodige. Dette blir for skummelt for kjernepublikummet som denne gangen måtte bæres ut. Jeg er ingen barnepsykolog, men jeg er litt i tvil om så små barn egentlig trenger skrekkteater. Likevel heier jeg på Fiasko Kompaniets vilje til å prøve noe helt nytt for disse små menneskene.

Hjelp den lille hvalen! 

I Open Window Theatres nyeste forestilling Tove er fortelleren (Domenika Minkacz-Sira) på telttur for første gang. En frivilling må hjelpe henne med å sette opp teltet. Hun er midt i naturen og hører lydene av ulike fugler og dyr, været blir dramatisk med regn, torden og lyn. Forestillinga inneholder to parallelle historier, for på turen finner fortelleren en kasse med et eventyr oppi. Hun setter opp et supersmart spillebord og manipulerer objekter slik at vi får historia om Tove som hjelper en hvalunge med å finne mammaen sin, åpenbart for oss. Fortellinga er poetisk, og hvalungen er søt. Jeg blir litt skuffet over at vi ikke får se hvalmammaen på nært hold til slutt. Bildet av henne som settes på scenografien er lite, litt som en kjøleskapsmagnet.

Terror

Festivalens siste forestilling var ingen koselig tur. Fødsel ved nullpunktet tar for seg den brutale historia om Taliban og andre terrorgrupper som angriper sivile mål i Afghanistan, blant annet en fødeavdeling på et sykehus. Det grusomme er at forestillinga bygger på virkelige hendelser. Det er figurteaterkunstnerne Fatima Ayreek og Kaveh Ayreek som står bak produksjonen. Vi møter den gravide Homaira (Tomine Mikkeline Eide) som blir offer for terrorhandlinger på sykehuset hun føder på og for svigerfarens beinharde styre i hjemmet. En hjerteskjærende historie.

Mangfold

Det er ingen tvil om at figurteaterfeltet er vitalt og levende. Det er så fint å se at det dukker opp unge mennesker som vil jobbe med nettopp figurteater. Og det er fint å treffe folk som har vært skikkelig lenge i gamet på festivalen. Og festivalen var så fyldig at jeg selvfølgelig gikk glipp av noen godbiter. Det sjarmerende bandet Caziokids med svære pelskledde dukker, spilte på fredagskvelden (det er de med «Finn bikkjen») – det skulle jeg gjerne fått med meg, men det får bli en annen gang! Takk for flott festival – vel blåst!