Maia Lohre Køhn - 6. mars 2026
Nye Oslo Nye
Foto: Lars Opstad
En snakk om norsk figurteater og figurteaterutdanning
Runar Hodne, Teatersjefen på Oslo Nye Teater, Centralteatret og tidligere Trikkestallen, møter meg i desember i foajeen til hovedscenen. Mitt formål er å snakke videre om mastergraden i figurteater, som Hodne tok initiativ til i begynnelsen av hans første periode som teatersjef. Sist gang vi snakket om denne var i 2023 på Figur i Fossekleiva i en samtale om «Dukketeater før, nå og i fremtiden, Figurteaterutdanning i Norge», ledet av Line Rosvoll. Mye har skjedd siden 2023.
Knapt ett år etter 70-års-jubileumsfeiringen av figurteateret på Oslo Nye, ble Trikkestallen vedtatt nedlagt på grunn av manglende driftsmidler fra Oslo Kommune. Etter dette har det fulgt år med kutt og en vond trussel hengende over de ansatte om nedbemanninger og nedskaleringer.
- Det er åpenbart veldig vanskelig for oss å ta det nasjonale ansvaret for figurteater som vi burde ha gjort, for vi har ikke lenger fasilitetene til det, sier Runar.
Likevel har teateret satt opp mange store og nye satsninger innenfor både figurteater, på Teaterkjeller’n; på hovedscenen for barn og for voksne, og nå, til våren setter teatret opp en nyskrevet Treholt-musikal og en selvprodusert Oslo-revy. Derfor er det også naturlig å snakke med Runar, som teatersjef for figurteateret, om hvilket ansvar han har i å videreføre arven fra Trikkestallen.
Det er jo et kjempe ressurssenter du driver med nå på en måte.
- Ja, godt ord. Ressurssenter. Det jeg har tenkt er at institusjonene må bli bedre til å ta ansvar. Unge Nye, Borgerteateret og masteren i figurteater er eksempler på det. For det har vært tendenser ganske lenge til at kulturfeltet kommer til å få reduserte rammer, noe Oslo Nye Teater opplever på en radikal måte. - At det er den beste måten å skape motstandskraft på er å «dig deeper». Vi må bygge rammer, institusjoner og kontinuitet, særlig når kuttene er historieløse.
Hva er veien å gå?
- Å peke på hvor provinsielt det er å kutte i byens hovedstadsteater. Hvis man ønsker å være en europeisk storby er det uambisiøst av kommunen å kutte 40% av tilskuddet vårt. Hvis man vil fylle Hammersborgserklæringens ambisjon om å være en europeisk storby så er det dummeste du gjør å forvandle dette teateret til nivået til et lite regionteater. Man skal ha et større teater enn det i landets hovedstad. Det må vi ha. Eller så blir vi bare en småby.
I 2023 snakket du om at du har vært i kontakt med KHiO. Og at dere kanskje skulle starte en utdannelse?
- Ja, jeg skrev et førsteutkast til et studieprogram for en spesialisering i figurteater, innenfor masteren. I skuespill eller regi. Vedkommende som gikk den spesialiseringen, kunne ha praksis hos oss – og få øvrig undervisning på skolen. Men det skal sies at vi hadde vært mye bedre i stand til å gjennomføre dette på Trikkestallen. Der var verkstedet og kompetansen samla. Og så ligger det også like ved KHiO, så jeg må innrømme at det er litt vanskeligere å se for seg nå.
Så det blir ikke noe av?
- For min del har det vært trøbbel med økonomien helt siden jeg begynte, så vi har jo ikke fått tid til å legge gode langtidsplaner sånn som alle teatre gjør. Her har det vært mye feberredninger og kjappe avgjørelser, fordi vi ikke har hatt noe annet valg på grunn av konkurstrusselen som har hengt over oss. Men før vi fikk denne krisen vår, så var jeg i gang med samtaler med Yngvild Aspelid og Stamsund om at Trikkestallen kunne være et stopp for dem på deres turnéer ut i verden.
- Det lå et ubrukt potensial på Trikkestallen som vi aldri fikk forløst. Vi har noen kompanier i Norge som er i verdensklasse. Når det gjelder figurteater så har det vært en kjempeinteressant reise for meg. På den ene siden er det ren magi. Men samtidig er det litt underkjent, - miljøet er litt lukket. Det får jeg et veldig behov for å gjøre noe med.
- Jeg bodde i Kristiansand, da vi hadde figurteaterfestivalen der og da opplevdes det som en åpen og inviterende begivenhet. Noe som alle i byen deltok i. Det er inspirerende å tenke tilbake på.
Ja, hvordan kom du inn i figurteater?
- Ja, det er jo gjennom dette teateret her da. Jeg kommer på en måte fra en helt annen verden. Jeg startet i film og så ble det teater, men det har vært mye klassisk teater, Ibsen, Fosse og Shakespeare. Dette teateret sin historie handler om revy, komedie og figur. Jeg har hatt en slags omvendt dannelsesreise.
- Jeg tror at det har vært en periode hvor teater har vært veldig virkelighetsnært, dokumentaristisk og ja du vet Rimini protokoll og lignende. Det har vært en tendens til avteatralisering. Også i litteraturen – Knausgård – virkelighetslitteratur. Men jeg tror den tid, den bølgen, er på hell og jeg tror det som kommer i kjølvannet av det er en ny feiring av teatralitet. Det skal Oslo Nye Teater drive med. I lys av det så er det helt sinnssykt at det kommer en skumgummidott inn på scenen som er skåret ut som et dyr og har en stemme. Formene blør mye mer inn i hverandre nå enn før. Det er ikke så klare grenser mellom høyt og lavt, elite og folkelighet. Dette skaper vidunderlige muligheter. Det skjer noe annerledes når det kommer en figur og ikke et menneske inn på en scene.
- Jeg tror at det der er bare for kult rett og slett. Så jeg tror at hvis man snakker om det med høy nok stemme så har det en kjempestor appell! Med andre ord: Jeg tror man må jobbe for å få det ut i verden, snakke høyt om det og performe hvor man enn får muligheten til det. Og da er det viktig at det også skjer her på Oslo Nye Teater.
Hadde du ikke noe figurteaterkjennskap før?
- Absolutt ikke. Jeg brukte maske i en forestilling i Århus og så tenkte jeg at det var veldig gøy. Og så har jeg brukt det i undervisningssammenheng. Jeg har først og fremst lært at det er veldig mye jeg ikke kan. Det er klart at alt teater er teater, så det finnes også noen viktige likheter i all scenekunst. Men det finnes også noen viktige forskjeller.
Hva synes du om figurteater a?
- Utrolig og faglig ufattelig interessant. Du er nødt til å stille deg noen spørsmål om fenomenologi for å si det rett ut.
- Nei, jeg synes det er utrolig spennende. Jeg blir litt ydmyk fordi det er så utrolig teknisk. Det er et nisjehåndverk på et veldig høyt nivå som er veldig inspirerende. Men det gjør noe med prøveprosessen, for du er nødt til å være mye tidligere ut med å gå i detaljer. Du kan ikke sitte å .... ja...føle det frem.
- Jeg gjorde meg noen betraktninger på Pinocchio, fordi en ting er det at det er teknisk og at det finnes noen regler i figurteater som er viktige, men jeg skulle ønske at jeg hadde bedre tid til karakterarbeidet. En ting er hvordan en dukke skal leve, men idet du gir den stemme, så gir du den også en ny dimensjon av karakter.
Hadde dere noen innføring i figurspill i forkant av prøveperioden? Jeg tenker på de som ikke er en del av figurførerensemblet fra før, men i skuespiller-ensemblet. Eller - hadde du noen innføring i det?
- Nei. Og jeg må bare si at jo mer jeg ser på det, så skjønner jeg jo at det der er.. shit, det der er krevende greier assa. Fordi du må være musikalsk. Du må ha rytmefølelse. Og jeg opplever at selv meget dyktige klassiske skuespillere med høy selvtillit, i det de kommer inn i figurteatret så mister de en eller annen form for kompasskurs. Så hvis ikke du kan det godt, så er veien lang. Men også utrolig faglig inspirerende
- Jeg var like ny til det som de, men nå ga jo både Suzanne, Sahra og Knut et krasjkurs og så var Marianne Edvardsen flere ganger innom og veiledet oss - og det var jo kjempeviktig. Det lærte jeg veldig mye av. For hun, hun er jo veldig tydelig. Jeg kunne fornemme at det var noe som ikke stemte og så var hun bare sånn... *klapp, klapp*, «Her er det mye å gjøre», *Dyng, dyng, dyng, dyng* - Og så plutselig så ble det ryddet opp i.
- Men jeg tror at det, og det er veldig interessant, for du må ville det som skuespiller. Du må ville videreutdanne deg på en måte, innenfor det. Og hvis ikke du føler at du mestrer det, så vil den veien bli lang. Men om du får virkelig tenning av det, så blir veien kortere.
Åssen får du lyst til å ta figurteater med videre på teateret?
- Nei assa, jeg får lyst til å gjøre et sånt Pinocchio-prosjekt en gang til. Bare selvfølgelig ikke Pinocchio igjen.
Undertegnede ler.
- Det var et gjenbruksprosjekt – at vi brukte figurer fra tidligere forestillinger – vi har jo et lager av dem! Jeg vet ikke om det hadde vært riktig å gjøre akkurat det igjen, men jeg har absolutt behov for å gjøre et prosjekt til, som kombinerer mennesker og figurer.
- Det var nok noen som synes Pinocchio var for mørk som barneforestilling, men så ble han jo et tre på slutten. Det har en stor poesi.
Hvordan blir det med figurspiller-ensemblet du har nå? Nå som Marianne og Knut er pensjonert?
- Nå vil det være to skuespillere med spesialisering innenfor figur, men som også jo gjør andre ting. Ideelt sett så skal vi ansette, i hvert fall, én til, men som kanskje i større grad kan veksle mellom skuespill og figurspill. Så må vi se. For vi står jo i en akutt økonomisk krise som ikke gjør det mulig nå, men jeg har jo også tro på at vi skal vokse igjen på et tidspunkt. Og så har vi jo også den utfordringen at noen av skuespillerne i ensemblet burde tilegne seg figur-kompetansen. Det er nok litt lenger vei enn jeg først antok.
- Jeg skulle jo gjerne ønske at vi kunne hyret inn flere freelancere. Det kan jeg kjenne på som selv har vært freelancer i mitt liv. Ja, det er jo superviktig at man har gjester sånn at man har en sunn utveksling av erfaring med folk som er in-house og folk som kommer utenfra. Men i vår situasjon må vi i stor grad tilpasse aktiviteten til ensemblet. Heldigvis har vi et fantastisk og lojalt ensemble.
Men hvordan skal man fortsette med figurteaterarven til Oslo Nye om du ikke fortsetter som sjef og den neste sjefen ikke bryr seg om figurteater?
- Det beste som burde skjedd er om staten gikk inn og ga oss øremerkede midler til figurteater, Hvis vi kunne fått ekstern og øremerket finansiering til figurteateret så ville vi kunne satset mer langsiktig.
Er det noen håp for figurteater i fremtiden i Norge og hva er fremtiden for figurteater her på Oslo Nye?
- Jeg tror fremtiden er lys, men det finnes et potensiale som er uforløst eller ubrukt for tiden som vi må bare samarbeide om å få opp og fram. Det finnes jo en interesse for figurteater i verden og jeg tror også den er økende. Og så synes jeg det var modig å gjøre Pinocchio på hovedscenen selv om det ikke trakk helt det publikummet jeg hadde håpet. Men jeg har lyst til å gjøre det en gang til. Bare sørge for at ikke det blir så dyrt. Og så er det jo alltid lurt å gjøre ting en gang til, for da kan man omsette noe av erfaringen i praksis. I tillegg må man stille spørsmålstegn ved – som man alltid gjør med alt – hvorfor reglene i figurteater er som de er? Hver eneste forestilling – hvis den skal være unik – er den nødt til å oppdage disse tingene på nytt hver gang.
Til slutt: Trenger man en utdannelse?
- Jeg tenker at kompetanseheving alltid er et gode. Jeg tenker også for å åpne miljøet opp, så trenger man en diskurs, og på KHiO er figurteater nærmest fraværende som fag. Det er synd. Det finnes flere musikkteaterutdannelser. Det er – kanskje bortsett fra Nord, ingen spesialskole for figurteater. Det er sikkert noe av forklaringen på at miljøene blir litt frakoblet.
Så gøy. Takk for det her!
- Jo, takk, kule spørsmål – en påminning om at det er viktig å snakke om dette.
Foto: Lars Opstad
Publisert 10.mars 2026
Tekst av Maia Lohre Køhn