På dypt vann

Jenta drar avgårde på en flåte. Jentefiguren står støtt og godt, kanskje litt stivt, på flåten. Hun

fisker. Hun får selvfølgelig ikke fisk for hun har jo ikke noe agn eller noe som fisker synes er

interessant, på kroken. Men en ung blekksprut hekter seg fast og kommer opp på flåten. En

lysende ball blir overlevert før blekkspruten drar igjen. Hva er dette mystiske lyset? Jenta

kommer til et fremmed land med skogsvesener som tar godt og vennlig imot henne. Hun

opplever et fellesskap med disse – mennesket er ikke alene, det lever sammen med andre i

naturen. Koselig, samtidig litt creepy, helt til (spoiler alert) foreldreblekksprut kommer for å

hente tilbake den lysende ballen som ungen har gitt bort. Skummelt. Jenta blir sett på som

skurk. Hun blir lagt på syltetøyglass og kasta på havet der hun synker til havets bunn. Her får

helten viktig utdanning. Her ser hun en fordums verden. Tjøme ligger jo ved Oslofjorden. I

dypet ligger bygg som minner litt om rådhuset i Oslo, det er kirker og store bygg der. Den

sivilisasjonen vi kjenner er forsvunnet under vann. Heldigvis bor det en høflig og snill

hvalrossmann der også. Han redder helten vår som nå har fått seg en ordentlig venn.

Framtid?

En druknet verden – en sivilisasjon som er sunket i havet – er ikke bare et klassisk motiv, det

er også mye brukt i samtids-science fiction. Nylig leste jeg Hva vi kan vite av Ian McEwan.

Den kom jeg til å tenke på da jeg så Tidevann. Romanens tid er 2119 og verden er oversvømt

etter en atomulykke. Boka handler om hva vi kan vite om fortida. I starten av Tidevann er det

ei bok som driver i land. Boka har bilder av byer og sivilisasjon. Det er kanskje dette som gjør

at jenta drar ut i verden på flåten, for så å oppdage at alt hun har sett i boka ligger på bunnen

av havet. Hun blir nødt til å skape sin egen sivilisasjon. Det er en brutal innsikt. Det som er

fint med denne ordløse forestillinga er at den inviterer til nettopp ord – slike som disse. Vi

reflekterer videre og setter våre egne ord på fornemmelsene vi får. Kanskje er heller ikke

ordene den viktigste erfaringen vi gjør oss i møte med Tidevann, men nettopp den opplevelsen

av melankolsk poesi som når under huden på oss.