På mange av forestillingene møtte vi barn, og ofte hele skoleklasser, som på forestillinga Starfish. Den kinesiske truppen med åtte dansere forteller om en hval som leter etter sin bror, og det er poetisk, vakkert og fargerikt, og dialog oversettes med høy fransk stemme. Men det blir nok mye for barna når timen passeres. Hysj! Åtteåringer klapper i håp om at forestillinga er slutt, men dempes med kort og streng lærerdisiplin. Hysj! Hysj! Sitt stille!  Og etter forestillinga er det femten minutter med taler fra kunstnerisk leder Yang Qianwu, som skal oversettes uten mikrofon, og deretter fotografering av publikum, og nye trykkluft-hysj. Men en lærer fortalte i køa inn til en annen forestilling at skoler i byen har dukketeater som valgfag, og selv om disiplinen ikke tar hensyn til ADHD, er det klart at de franske barna er vant med å gå på teater, de kan kodene, de følger med, ler og responderer på spillet. 

Etter hvert er det stykkene som spilles ute som fascinerer mest, og gateartistene står ikke tilbake for truppene som spiller innendørs. I en park like bak den imponerende renessanseplassen Place Ducale, sentrum i byen, så vi en portugisisk kvinne fra truppen Rodopio d’ideias, navnet hennes har jeg ikke klart å finne (Carlota Blanc red.adm.), framføre en fado-versjon av Odysseen. Historien er lett å følge, hun bruker en rekke dukker og klorer deg opp innvendig med sår sang. De to dukkespillerne jeg var sammen med er ikke imponert over artistens mimikk og spill. Derimot elska de hånddukka som spilles seksti meter borte, rett etter fadoen slutt, og som framføres på klassisk vis bak liten sceneboks der kunstneren sitter skjult under og bak sceneveggen. Bas de mains heter forestillinga fra truppen le Théâtre du vent. Fingerdukka spilles med to hender og et sett med øyne, og forteller historien om den unge mannens liv. Han møter på klassisk Punch and Judy-vis venner og fiender, han sloss mot menn og natur, planter en blomst, sager et tre, forelsker seg, har vilter sex – fellatio til og med – ruller rundt og beveger seg på en måte som er uforståelig; snurrer han helt rundt inni den trange boksen der bak scenen? I sluttscenen ser vi helten med kone og fire barn, altså seks par øyne, som sykler mot framtida, og hele forestillinga akkompagneres av tre musikere foran scenen som gjør handlinga tydelig og stemninga lystig med fløyte, saksofon og trekkspill. Suveren underholdning! 

Høydepunktet på festivalen var det første stykket vi så. VIVA! VIVA! er objektteater, skrevet og framført av skuespillerne Lisa Peyron og Daniel Olmos i kompaniet La Loquace Cie på fransk og spansk og fransk-spansk. Det handler om den spanske borgerkrigen og effekten det trettiårige fascistregimet hadde på ekteparet Maria og Jose. Og gjennom dem på den spanske befolkninga. En skrivepult med skuffer som åpnes begge veier er scenens faste punkt, og fra den lar paret blyanter, post-it-lapper og en blyantspisser fortelle historien om ekteparet. Objektene gjør at jeg med min begrensa skolefransk får med meg historien, blyantene kommer i ulike farger, men særlig røde og blå, og med blyantspisseren som maskingevær og eksekusjonspelotong, med post-it-lapper i ulike kulører som Marias drømmer, framstilles volden i fascistregimet. Hennes post-it-drømmer blir til konfetti i en makulator, og blyantspiss i hauger roter til en scene der de to skuespillerne uten hell forsøker å feie alt under teppet. De er ikke redde for å være politiske: Franco-regimets grusomheter preger menneskene gjennom hele det forrige århundret, og Spania i dag.  

Spillet er presist og raskt, og paret bytter på å spille hovedrollen midt i forestillinga. Han er Jose, som overlever, men mister seg selv, og deretter gestalter hun en Maria som desillusjoneres og utsettes for vold fra mannen. Og staten. Rettighetene hennes fjernes én etter én. Den siste post-it-lappen trekkes av bukselinninga; hun eier ikke kroppen sin lenger. Objektene får fram historien om drap og menneskeforakt, og er framstilt så hardt at når stykket er spilt, får Peyron og Olmos ti minutters applaus, og jeg tar meg til ansikter på vei ut og kjenner at det er fuktig. For en fantastisk opplevelse å dele med mine elskede klokka ti på dagen!

Ute er det dårlig vær de fleste dagene, og vi kjøper lue, skjerf og votter for å kunne være ute mest mulig, men må stadig inn for å drikke kaffe eller grog. Og ete pannekaker, og ost, og smake på vinen, Champagne-distriktet ligger rett oppi høgget, og vi trøkker i oss kaker som er så vakre og så gode, og kjenner smøret i munnhulene etter at vi har lagt oss. Herregud så mye smør! Den siste kvelden deltar vi i et ustyrlig opptog med seks gærne musikere og en gedigen dukke som forestiller en bartemann med pysjamas og nattlue, som spilles ut av en dukkemaker, lederen i truppen, som på anarkistisk vis heter Demain on change tout, i morra forandrer vi alt! De veiver fra side til side og inn og ut av gater, dukka er over oss alle, tre meter høy, musikken er vakker, heftig og oppjaga, og skuespillerne dytter publikum, lar oss danne en hale som bukter seg og danser i sirkler, hele tiden mens de spiller fiolin, tromme, trekkspill og trompet, skyter fyrverkeri og blåser flammer mot publikum, skremte og leende, så bortetter en ny gate, hele tida med musikk og skuddsalver. En musiker biter en publikummers mobiltelefon. Folk er med, vi blir en flokk, vi ler og er nervøse; alt kan skje. Hvorfor er ikke alle byer sånn?  

Charleville-Mézières er fødebyen til Arthur Rimbaud, den store modernisten, og bildet av ham preger kafeer og torg, restaurantnavn og forestillinga; byen er stolt av ham. Og festivalen er i hans ånd, tenker jeg, og jeg tror den unge kunstneren ville elska biennalen, festen, leken. Etter en seinsommer med stortingsvalg og arbeidslinje og brakvalg for Frp, Une saison en enfer, er festivalen en deilig motvekt. Men Front National har en tredjedel av stemmene her i byen, som i Frankrike ellers, så verken en død Rimbaud eller en høyst levende teaterfestival er nok til å stoppe høyrekreftene, gitt. 

Reisefølget mitt vil tilbake. De planlegger at barnebarnet – nevøen, sønnen – skal komme hit mange ganger, og huske en festivalbarndom, og ikke bare fortellinga om «da du var fire måneder». Og jeg vil tilbake, det finnes viktigere ting enn oppussing. For vi vil at barnebarnet skal oppleve det samme som oss, og se at verden kan være full av kreativitet og galskap og mennesker som bruker all sin tid på kunsten sin, og som de deler generøst med publikum. Kvinnene vil opptre selv, inne eller ute, som norske Wakka Wakka som solgte ut tre forestillinger helga før vi kom med forestillinga Dead as a dodo. Og får jeg bli med, da skal jeg besøke Rimbaud-museet, for det rakk jeg ikke, og jeg skal bestille flere porsjoner moulles en frittes, og bruke mest tid på det som skjer torget.