Skyggen er din følgesvenn. Den er uløselig knyttet til deg, men likevel lever den sitt eget liv. Den endrer seg hele tiden med lyset, og i takt med hvordan du beveger deg. Den kan være bitteliten på fortauet, men brått kastes den i lange tunger oppover en bygning. Når du er liten, før du har begynt å se skarpt, er det skygger du oppfatter. Lys og skygge er dine første synsinntrykk, måten din å fange verden på, når den er helt ny. Å utforske skyggene og leke med dem er som å gå tilbake til barndommen, til ditt opprinnelige jeg. 

Slik startet skyggeteaterkurset med brasilianske Ronaldo Robles og Silvia Godoy fra skyggeteaterkompaniet Cia Quase Cinema. Denne filosofiske og personlige tilnærmingen til skyggenes verden tror jeg ingen av oss deltakerne hadde forventet seg. Vi er alle seks profesjonelle utøvere innenfor teater, figur og dans. Mitt eget utgangspunkt for å melde meg på dette kurset er at jeg alltid vært fascinert av skyggeteater. Jeg har brukt det i mange forestillinger, men da alltid med en nokså teknisk tilnærming. Fokuset mitt har vært mest på å utforme figurene så de ser interessante ut på lerretet. I spill har jeg tenkt aller mest på å få dem skarpest og klarest mulig, føre dem stødig og presist, og for alt i verden ikke la min egen kropp eller bustete hår synes i det avslørende lyset og dermed søle skyggene til. 

Ronaldo og Silvia begynte i en helt annen ende. Kurset startet med å skru av alt lys, så vi alle forsvant i mørket og ble til skygger selv. Det var skummelt og fint å bevege seg rundt i blinde sammen med de andre, men med alle andre sanser fullstendig påskrudd. Man ble så var både på egne og andres kropp i rommet! Så kom lyset på, og plutselig var man to: Seg selv og skyggen sin. Ronaldo instruerte oss til å ikke tråkke på hverandres skygger, men heller smyge oss rundt hverandre, både i kropp og skygge. Vi berørte kantene av skyggene våre, tegnet rundt dem, forsøkte å passe inn i andres avtegnede skygger, eller gjenskape vår egen. Snart var alle mer opptatt av sin egen skygge enn sin egen kropp. Skyggenes flyktige vesen vokste frem for oss: De er nesten umulig å fange!  

Med over 20 års erfaring kunne Ronaldo og Silvia fortelle oss at hver gang de spiller sine forestillinger, er det med en bevissthet om at skyggene de skaper blir borte etter forestillingens slutt. Skyggene vil aldri være helt de samme, selv om det er samme lyssetting og samme figurer som er i spill. Forestillingen vil oppstå i ny versjon hver eneste gang.  Cia Quase Cinema har i de siste årene særlig utforsket skyggeteater i stort format i byrom: På bygninger og i gatebildet. Slik blir skyggeteateret deres noe som er tilgjengelig for alle; om det er publikum som er kommet spesielt for å se på, eller om det er bare tilfeldig forbipasserende som stopper opp og fryder seg over skyggenes spill, over musikken, fargene og lyset.