I en av Bergens bratte allmenninger ligger det et gammelt rødt murhus med et stort vindu og en blå dør. De fleste som kommer forbi, stopper opp og titter inn gjennom vinduet, for der henger det dukker i alle slags former og fasonger. Noen dukker er store, noen er bittesmå, noen er vakre eller morsomme, mens andre ser ordentlig bryske eller mystiske ut. Alle sammen ser ut som om det er like før de snakke til oss, og da er jeg nokså sikker på at det de sier er: «Velkommen til Dukketeaterverkstedet!»

Jeg går inn gjennom den blå døren for å ta en prat om Festspillenes Familiedag på Siljustøl. Den er like rundt hjørnet, så det er hektisk aktivitet på Dukketeaterverkstedet akkurat nå. Noen prøver et kostyme, andre reparerer en rekvisitt, folk traver inn og ut, telefoner ringer, og midt i det hele står mannen som mange kaller for selve navet i Bergens dukketeatermiljø: Jan Neal Holden. Han er travelt opptatt med å legge siste hånd på en helt ny dukke: Et diger firbeint ulvelignende fantasivesen. Dette er bare en av de mange figurene som skal være med på Siljustøl i slutten av mai. Jan har vært ansvarlig for denne familiedagen i 13 år; et arrangement som trekker flere tusen bergensere til komponisten Harald Sæveruds digre eiendom i Fana. Jeg skal også være med som ansvarlig for en av stasjonene på Siljustøl denne dagen: Et dukkeverksted der barna skal få lage små dukkedrager. 

Men hvem er egentlig Jan?

- Jeg er en stakkars tulling som prøver å overleve en veldig smal virksomhet, sier Jan og ler litt, men så blir han alvorlig. - Dukketeater er vanskelig å leve av. Jeg vil betegne meg som en allsidig scenekunstner, for jeg har ikke spesialisert meg, men har erfaring fra veldig mye forskjellig. Så jeg kan hoppe inn i produksjoner på hvilket som helst plan og delta deretter. Selv om jeg har jobbet en del i teaterinstitusjoner, trives jeg helt klart best i det frie feltet, der det er mindre byråkrati og regler. Jeg tenker også at jeg er en veldig lokal person. Som alle andre frilansere, er jeg jo ute og reiser en del, men er også veldig tilhenger av det nære. 

En av de nære og lokale tingene du gjør er å være leder og koordinator for alle de kunstneriske innslagene i skogen på Familiedagen på Siljustøl. Kan du fortelle litt om hvordan det startet?

- Jeg er litt usikker på nøyaktig når det startet, men 2006 var det første året vi i Dukkenikkerne var med. Da var det KODE som arrangerte det, og Jack Markussen, som var primus motor for Dukkenikkerne den gangen, hadde styringen på det som skjedde ute i skogen. Jeg var Nøkken, og Jack Markussen og Gabrielle Barth var rollefigurer på stylter, og så var det Tromme-Lars (Lars Kolstad), som hadde trommesirkel. Dette gjorde vi noen år. Det ble litt større for hver gang. Så fikk Ingrid Røynesdal som var direktør for komponisthjemmene lyst til å slå på stortrommen, så hun fikk kultur – og eventbyrået Unison med Harm-Christian Tolden med seg. De fikk en del midler som gjorde at dette ble en stor greie. Da var det Bergen Byspill som hadde Peer Gynt-forestilling, og Åse Grøan som hadde en barnegruppe som spilte trollbarn. Jeg var ute i vannet som Nøkken, så jeg fikk ikke med meg så mye av det som foregikk andre steder, men jeg storkoste meg. Det var liksom fødselen til den sagnomsuste Nøkken, sier Jan.

Her trengs en forklaring: Nøkken er blitt et helt fenomen, og den mest populære attraksjonen på Familiedagen. Barn i store flokker trekker forventningsfullt ned til det lille tjernet der han ligger rolig og flyter bak sivet. De kikker utover vannflaten med skrekkblandet fryd. Noen forsøker å kaste en liten stein uti vannet, vel vitende om dette: Er du frekk med Nøkken risikerer du å bli våt, og det ryktes at han har trukket de frekkeste barna uti, eller har tatt gummistøvelen deres og fylt den med vann! I dag er det Kristoffer Eikehaug som har tatt over denne rollen etter Jan, og Nøkken er blitt skumlere, mer uforutsigbar og mer populær enn noensinne. 

- Nøkken skulle være skummel da vi utformet konseptet, sier Jan. – Jeg holdt litt avstand og laget rare lyder og sånn, og så plutselig slo jeg til. Det var ikke sånn at jeg var oppi noen barn, men jeg var oppe på land innimellom, og dette gjorde at barn ble kjempeskremte. Og så fant jeg små bekker rundt i skogen som jeg la meg i. Det var faktisk en veldig gøy jobb, det var nesten litt meditativt, sier Jan og smiler.  

Så da var konseptet at publikum beveget seg rundt i skogen, og der kunne de støte på nesten hva som helst av kunstopplevelser?

- Ja! Det har bare vokst, med flere og flere innslag for hvert år. I 2013 kom Festspillene inn i bildet, i samarbeid med KODE og Monica Jangaard. 

Var det fra 2013 at også figurer ble en større del av det?

- Nei, det har alltid vært figurer med. En del av de figurene som brukes nå har vært med i 20 år, og andre kommer til. Jeg har alltid noe nytt som jeg lager eller finner på lageret. Jeg syns synliggjøring av dukker og figurteater er et viktig mål i dette her.

Nå må vi gå lenger inn på verkstedet og titte nærmere på det digre fabeldyret Jan er i ferd med å bygge. Jan peker og forteller om prosessen sin: 

- Jeg kan ofte ha problemer med å komme i gang, fordi jeg problematiserer hele tiden. Alt jeg gjør, og alle valg jeg tar om materialer og utforming når jeg konstruerer en dukke har ringvirkninger i den videre prosessen. Så jeg kan fort bruke mye tid på å konstruere ting i hodet, i stedet for bare å begynne. På denne dukken har jeg prøvd ut ganske mye for å finne veien, selv om tanken i hodet har vært der hele tiden; hvordan det har siktet seg ut. Men jeg vet helt ikke hvordan det blir før den er ferdig. Og så har du det med å finne materialer: Hva som er lett, hva som holder, og hva man kan manipulere. Jeg vil at dette skal bli en figur som har en estetikk i bevegelsesmønsteret; at det skal se lekkert ut. Så jeg er jo veldig spent, da, om jeg får til akkurat det! ler Jan.

Er det alltid estetikken og bevegelsen du er ute etter, eller kan det være andre målsetninger i dukkemakingsprosessen også?

- Hovedessensen er alltid hva dukken skal gjøre. Spesielt den indre strukturen, for det er vanskelig å gå inn i en dukke og lage dette etter at den er ferdig. 

Jeg har lært av Monika Solheim (dukkemaker og en av Dukkenikkerne), at hver dukke blir «født». Man kan ikke bare følge en oppskrift, for det er alltid forskning involvert i skapelsesprosessen. Hva tenker du om det?

- Ja, det er mye detektivarbeid! Men når jeg har testet ut, vet jeg at jeg er på riktig vei. Det tar alltid lenger tid enn jeg tror; De berømte tre T-ene: Ting Tar Tid. Men når jeg knekker koden, kan det gå kjapt. Så når jeg har knekt koden på bakbeina på denne her, skal jeg hive meg over og ta forbeina, for da har jeg strukturen på hvordan jeg skal gjøre det. Og så må du lage dukkene ferdig så du får tid til å øve med dem og! Jeg øver jo med dem hele tiden mens jeg lager dem, men de som skal være med som dukkeførere må også få være med og teste ut. 

Hva vil du si er forskjellen mellom å lage dukkene du spiller med selv, og det å få dem laget av noen andre? 

- Det er nok lettere å gå videre til innøvingsdelen av prosessen når du har laget dukken selv og kjenner den fra innsiden, helt ned til den minste skruen og trepluggen.  Du vet hva svakheten er, og hva du bør passe deg for.  Og så må alt tilpasses den som skal spille med dukken. Jeg har ofte måttet tilpasse dukker jeg har fått laget til meg. Bortsett fra da jeg jobbet med Jack. Vi jobbet jo en del sammen med oppbyggingen av ting. Så jeg savner Jack. Jeg tror det er stor fordel å ha vært dukkespiller som dukkemaker også, for da vet du hvor balansepunktet skal være og hvordan styringen skal være, sier Jan. Han peker på hendene mine. - Jeg har jo store hender, og du har små hender, så for oss hadde det blitt helt forskjellig. Som dukkespiller liker jeg å utfordre meg selv og gjerne spille med den dukken som er minst komfortabel, eller øve meg på å bli god til å føre dukker fra begge sider av scenen. Dukkespill handler mye om multitasking og logistikk.

Jeg syns ofte det kan minne om en slags koreografi, jeg!

- Ja!, sier Jan og blir ivrig: - Det hadde vært gøy å gjøre et filmopptak av den koreografien, uten dukker!

Men tilbake til Familiedagen på Siljustøl, der dette store dyret ditt skal settes i spill. Hvilke andre figuropplevelser kan publikum vente seg?

- Musikaljentene, som har vært med de siste årene, har masse figurteaterdukker som barna kan leke med og prøve å føre. Dette har vært et viktig element i alle år: At barna er aktive deltakere i det som skjer og får prøve ting selv. I år er det også med en god gammeldags Punch and Judy-boks med dukker som ungene kan få prøve. Verkstedet som du har, er også en del av dette. Her har vi ofte lagt opp til at barna får lage sin egen figur, rekvisitt eller kostyme, som de kan ta med ut i skogen og spille med. Da blir også barna selv aktører i Siljustølopplevelsen. I år, med drageverkstedet ditt, kommer det også til å skje, med alle dragene i fine farger som flyr rundt omkring! Her er det også viktig at figurene lages av enkle virkemidler, av ting man kan finne hjemme. Og dette er jo du god på, sier Jan og peker på meg.

Jeg syns at noe av det fineste med å lede disse verkstedene, er å kunne bruke den kunstneriske kompetansen jeg har og være bevisst i utvalg av gjenbruksmaterialer, farger og fremgangsmåte, så tingene barna lager, blir ordentlige, ser skikkelig fine ut og har en funksjon!

- Ja, at de varer litt og kan leve videre! At barna kan ta figuren med seg hjem, passe godt på den, kanskje ha den på nattbordet sitt, se på den og minnes: «Åh, det var gøy!».

Hva tror du dagen betyr for utøverne om er med, da?

-  Mange av dem som er med sier at det er årets fineste jobb, og at det er blitt et slags bransjetreff for kunstnere her vest. I år er det ca 35 frilansere som er med. Tenk på det!  Alle er vestlandsbaserte. Det er musikere, sangere, figurteaterfolk, skuespillere…. også Nøkken, da, sier Jan og ler. - Dette er frilansere som synes at det vi gjør er veldig viktig, og som liker det å møte publikum i skogen og kunne improvisere ut fra de interaksjonene, både med voksne og barn, ja, dyr for den saks skyld. Da må man ha en sterk tilstedeværelse og vilje til å leke og ha det gøy. Det skal jo litt til å si ja til å stå i fire timer ute i skogen og møte publikum?

Tror du det er en muskel man blir ekstra god i som frilanser?

- Det vet jeg ikke. Men jeg vil at utøvere som er med på Siljustøl skal ha det bra, at de skal ha en god opplevelse og kunne være tilfreds med det de har gjort, og hva de har gitt folk.

Dette gir vi vel tydelig uttrykk for, alle sammen?

- Absolutt, sier Jan og smiler stort. - Det er nok derfor dere sier ja hvert år! I fjor, så var det en av de frivillige fra Festspillene som skulle telle publikum når de kom og gikk, og hun sa at det var helt fantastisk å se hvordan folk forandret seg fra de gikk inn til da de var på vei ut, at livsgleden deres hadde økt vesentlig. Det tenker jeg er ganske fint skussmål for alle som har vært med: At utøverne har bidratt til at publikum blir løftet opp til et nytt nivå av glede og forundring, og at folk går hjem med følelsen av at de har opplevd noe ganske unikt. 

Hvordan legger du opp programmet der ute i Siljustølskogen for å oppnå slik glede og forundring?

- Det finnes ikke så mye dramaturgi i det, men er alltid et tema, og så er det opp til hver utøver å gjøre posten til sin egen, men med veiledende rammer og ønsker. Jeg vil at alle skal få et eierskap til det, så når jeg engasjerer, får de bare en tematikk av meg. For eksempel kan musikere få oppgaven: «Lag sigøynermusikk», eller «Nå kler vi deg ut som Harald Sæverud, eller kanskje som Ole Bull, og så kan du improvisere innenfor dette.» 

Jeg tenker også det er viktig at løypen inneholder ulik puls. Barnas lek sammen med Musikaljentene på sletten har høyt tempo, så går du litt lenger ned langs en av stiene, og da kommer noe stilistisk, for eksempel et tablå med Grethe Mikaelsen og Hedvig Garshol som beveger seg svært sakte, og plutselig dukker det opp en sofa, midt i skogen, og der sitter en og leser en barnefortelling av Jon Fosse for dem som vil sitte i stillhet og lytte til det. Så kommer du ned til Nøkken, og der er det kjempehøyt energi- og spenningsnivå. Men like rundt en sving sitter Ceri Rimmer og spiller nydelig harpespill. Alle disse øyeblikkene som også er rolige, åpner sansene både for hva skogen byr på visuelt, for hva musikeren spiller, og for grasiøsiteten i spillet. I tillegg til dette er det mange skuespillere som hopper inn og ut av flere dukkekarakterer, og improviserer med dem. Noen dukker sitter for eksempel bare oppe i en grein og titter på folk, uten at det er noen stor historiefortelling knyttet til det. Sæveruds musikk er like mangfoldig som dette. Det er derfor jeg ikke har lyst til å ha en bestemt historie i løypen, men at det skal være masse forskjellige uttrykk. Man har på en måte noen felles verdier likevel. 

I år er det mytologiske fantasifigurer som er hovedtema for Familiedagen på Siljustøl. Døden er også en underliggende tematikk, som kan bringe tankene til reinkarnasjon, et kretsløp som man også finner i naturen. Sveinung Sæverud (Sønnen til Harald Sæverud) døde i høst. Jeg husker jeg hilste på ham en gang han og konen hadde vært nede på befaring på området. Han tok meg i hånden og smilte og gråt. Det var et stort øyeblikk for meg. Det å oppleve så mye barnelatter, så mange smilende ansikter, så stort mangfold av musikk og kunst ute i løypen, det gjorde noe med ham. 

Pleier du å ha noen kobling opp mot Harald Sæverud?

Ja, men det varierer veldig fra år til år. Et år hadde vi for eksempel veldig fokus på ugler, for Harald Sæverud sa selv at han skulle komme igjen og reinkarneres som hubro i Siljustølskogen. Hvert år er det derfor en svær ugledukke med, som ble laget av Jack i sin tid.

Sæverud satt ofte ute og komponerte i skogen sin, så vi har alltid musikere med som har hver sin post. Vi har også satt ut tre pianoer i skogen, og på hvert av dem står det et skilt med «Spill på meg!».  To av dem er ganske sure, de er ikke stemt i det hele tatt, og det tenker jeg er kjempekult, for det gir en skeiv dissonans i lydbildet. Barna kan bli sittende der lenge og klimpre i vei. I tillegg har vi Anders Hannevold, som er samtidskomponist og lager en kjempefin stemning i skogen, med sine improviserte komposisjoner. Lydskogen er også et viktig element, iscenesatt av musiker Asbjørn Sundal, der barn kan prøve mange forskjellige former for musikk instrumenter og perkusjon, dette skaper en magisk stemning.

Jan tar en liten pause for å trekke pusten, og så smiler han lurt og sier: Vet du hva? Jeg har en drøm om få et piano ut i vannet! Vi har snakket om det i flere år nå, men det er en del logistikk for å få det til, så vi har ikke fått det til enda. Men kanskje til neste år? 

Hva vil du at publikum skal ta med seg fra Familiedagen på Siljustøl? 

- Jeg vil at publikum skal tenke: FOR en fantastisk opplevelse! Alle skal ha det gøy og ha opplevd noe som gjør at man smiler til livet og livet smiler tilbake. 

Hva er planene dine fremover, når du har pustet litt ut etter Siljustøl?

- I år har Dukketeaterverkstedet 30-årsjubileum, så dette skal markeres med en jubileumsuke i november. Temaet som vi jobber med i hele år er døden. 

Er det noen spesiell grunn til det?

- Jeg har tenkt på døden i mange år. 

Jeg syns det er modig at du våger å gå inn i et slikt tema, som mange kan ha en berøringsangst overfor, særlig når det gjelder å formidle det for barn. Hvordan behandler man døden for barn?

- Godt spørsmål. Det er akkurat dette jeg vil utforske i hele jubileumsåret.  Hvordan kan man bruke døden som ramme for å lage noe for både barn og voksne? Jeg syns det er viktig å berøre de sidene i livet som vi ikke er så glad i å føle på. En forestilling jeg arbeider med nå, har arbeidstittel «Dødens portal - 13 bilder om døden». Der skal vi ha en diskusjon om hvilken måte man har lyst til å dø på, hvilken måte man ikke har lyst til å dø på, og hvilken måte som er den mest poetiske måte man kan dø på. Så jeg skal lage ulike dukker som dør på forskjellige måter. Det blir for litt større barn, men det skal fortsatt være humoristisk. Man skal kunne le av døden, sier Jan bestemt, før han fortsetter: - Jeg tenker også at når man bruker dukker, så kan man tillate seg å være ganske ekstrem. Dette kan du ikke gjøre i samme grad med skuespillere. Dukker kan slippe unna med mye mer, og så blir de unnskyldt fordi de er en dukke. 

Jeg skal også lage en helt ny forestilling med musiker og komponist Elisabeth Vannebo, som vi skal ha premiere på i november.  Den heter «Dråpen», og handler om en dråpe som vil være noe mer enn den er. I november har jeg leid Cornerteatret i en uke, og der blir det mange forestillinger, foredrag og workshops.

Hva vil du si er status på figurteatermiljøet i Bergen akkurat i dag, etter dine 30 år som utøver her?

Jan tenker seg om. - Det er et levende miljø her, der folk produserer nye forestillinger på ganske høyt nivå. Det er noen gode figurteaterambassadører her, syns jeg.  Men det er alltid rom for flere! Det er en voksende interesse for det fra unge som er nylig ferdig fra studier. Interessen øker også i skuespillerfeltet generelt, vil jeg si. Jeg syns også jeg ser figur litt mer i institusjonsteatrene her, og det er bra! 

Hva er det som kjennetegner Bergens figurteatermiljø?

- Det som har holdt meg her i 30 år er det samholdet vi har. Vi heier på hverandre! Ikke at de ikke gjør det andre steder, men her er det et såpass lite miljø, så vi albuer oss ikke frem. Selv om vi gjør det av og til. Men bare når vi må!, sier Jan og ler godt. - Jeg vil at Dukketeaterverkstedet skal være et sted som kan hjelpe folk, låne ut utstyr, og gjøre at det blir lettere å leve som frilanser med veldig lave budsjetter. Jeg kan hjelpe til med å dekke de aller fleste behov. I fjor var Dukketeaterverkstedet involvert i over femti produksjoner, ved å bidra med rekvisitter, rådgivning, scenografi, lysdesign, eller være med som aktør. Dette tallet er jevnt hvert år, og rommer alt fra store produksjoner på Ole Bull scene; Julegøy og slikt, til små produksjoner som spilles for eksempel på Barnas Kulturhus. Det er små dråper overalt! 

Hvordan ser du for deg de neste 30 årene?

Jeg håper at vi får bestå! At vi klarer de økonomiske utfordringene og kan få mer forutsigbarhet. Alt jeg tjener på oppdrag putter jeg inn igjen i Dukketeaterverkstedet for å få det til å gå rundt, og det er bare så vidt det går. En stor hjelp for virksomhetens økonomi har også vært min ansettelse i Skuda siden 2012. Der har jeg en mentorfunksjon for folk i etablering , jeg tror det er seks eller syv stykker nå. Dette en stor grunn til at jeg driver som jeg gjør. Jeg syns vi har et ansvar for at kunstnere føler seg hjemme og vil være i Bergen. Det aller viktigste for meg er å se at folk greier seg fint, avslutter Jan.

Epilog: Til tross for at det var meldt øs pøs regn og kaldt vær, kom det over 3000 publikummere til Siljustøl for å oppleve unike øyeblikk skapt av Dukketeaterverkstedet og en god gjeng frilansere på Familiedag i Sæveruds komponistskog.