Kunst og presisjon

Det er sjelden jeg opplever figurteater på dette kunstneriske nivået. Det er flere grunner til at La Pendue er et ledende figurteaterkompani. Det grunnleggende er at de som står bak kompaniet har en solid skolering i bunn. Både Estelle Charlier og Romuald Collinet som etablerte kompaniet i 2003, er utdanna ved den legendariske figurteaterskolen i Charleville-Mézières (Ecole Supérieure Nationale des Arte de la Marionnette). For å prestere på dette nivået kreves det at utøverne har trent og jobba med både figurer og fysisk teaterarbeid systematisk i mange år. Det understreker hvor viktig det er med utdanning for å bli en seriøs og dyktig figurteaterutøver. Det sceniske arbeidet er fullt av små detaljer som alle stemmer overens. Det dramaturgiske arbeidet er også godt gjennomført. I en tradisjon som dette som er i slekt med det teatret som ble framført på torg i byer og landsbyer i årtider, er hovedregelen: Du skal ikke kjede ditt publikum. Det er svært viktig at du hele tiden passer på at det er noe spennende å vente på, du må ikke miste publikums oppmerksomhet. Tempo og timing er viktig her. Og ja, det utfører La Pendue med bravur. Charlier viser seg også å være en dyktig tryllekunstner.

Lys og mørke

Grunnfargene er som nevnt, svart og hvitt. En tendens i figurteater på scene er at forestillingene ofte er mørke. Mørket, eller det svarte, er med på å framheve figurer, dukker og sceniske elementer. Dette kan av og til også ha en søvndyssende effekt. Men ikke hos La Pendue. Her fungerer de lyse projeksjonene av karakterene ute i det fri som en fin kontrast til nærværet på scenen. De hvite maskene og de lyse jordene i bildene som projiseres, utvider fortellinga for oss. Charlier bruker «falske tenner» - en slags tann-maske som gjør at hun ser noe tannlaus ut. Det påvirker måten hun snakker på, hun lesper, men har utmerket diksjon. Hun har svart frakk og filthatt. Hun spiller fortelleren – som ligner en fordums omreisende gjøgler – og gartneren vekselsvis med at hun fører figurene og selv spiller møllerens datter med hvit helmaske. 

Martin Kaspar Orkestar spiller mange instrumenter – saksofon, klarinett, trekkspill og slagverk, og han bruker stemmen som instrument. Han gjør også maskespill og skyggespill bak skjermen Musikken er sømløst integrert. Den støtter, utvider og understreker handlingen og det sceniske spillet. 

Folka i La Pendue er ikke bare håndverkere, de er virkelig kunstnere. De makter å få fram noe dypt menneskelig i fortellingen sin. Dette er stor poesi. De ryster oss, fordi historien er mørk og de tar oss med inn i det mørke – inn i ensomhet og utenforskap og utsatthet. Og de klarer å vende fortellingen slik at det vi sitter igjen med er godhet og glede – og stor kjærlighet.

Tusen takk til La Pendue for La Manékine!