Figurteaterregissøren Petter Width Kristiansen retter, sammen med sitt kunstneriske lag, søkelyset mot en skammelig del av norgeshistoria i Kill Devil. Grundig, alvorlig og poetisk presenteres Norges kolonihistorie i Karibia for oss. Det er svært berørende.

Navnet på forestillinga, Kill Devil, viser til en type hjemmebrent som var laget av sukkerrørsmelasse. Den var av svært dårlig kvalitet og ble ofte gitt til de slavegjorte menneskene som jobba på sukkerrørsplantasjene for at de ikke skulle organisere seg og gjøre opprør. For norske folk, fra kongeriket Danmark-Norge, hadde kolonier i Karibia og var en del av et system som undertrykte, utnytta og umenneskeliggjorde folk som var født i Vest-Afrika. Petter Width Kristiansen, og laget hans, forteller denne historia slik at vi aldri skal kunne glemme den. Vi må kjenne til de historiske feilene som er blitt gjort, slik at de ikke kan bli gjort igjen.

Mørk barokk stil

Det er Kjersti Alm Eriksen som har skapt scenografien. Den er monumental og kompleks med avanserte snorsystemer og mobile scenemekanismer. I programmet står det at arkitekturstilen, med sine mange scenetepper i papp, viser til inngangspartiet til Verdensutstillinga i Paris i 1889. I tillegg til det er scenografien inspirert av barokkteatret. Flater kan animeres slik at de blir hav og himmel, byer og fjellandskap. Mye fortelles gjennom skyggeteater der illustratør Håvard Steensens figurer animeres bak skjermene. Mesteparten av spillet foregår i midten av scenografien. Men scenen er også et triptykon med to litt mindre flater/skjermer på sidene. Hele bredden av scenen brukes.

Øyet som ser

Det hele starter med et tegnet øye som tilhører en kropp med mørk hud, vi ser det på skjermen midt foran oss. Vi hører klikk når øyet blinker. Det ser på oss, og det ser bakover i tid på denne historia som vi ikke får lov til å glemme. Det senker seg et dypt og tungt alvor over oss. Og ved hjelp av animerte figurer, og også en «lecture performance» – en forelesning – midt i stykket, får vi historia grundig presentert. Dette handler om økonomi, det handler om grådighet og om utnytting. Det er ei stygg historie. Det er vi i publikum som oppfatter den som det. Petter Width Kristiansen og laget hans trenger ikke understreke det brutale og grusomme i historia. De forteller bare nokså nøytralt om det som skjedde. De viser historiske bilder av fortene i Vest-Afrika. Handelsvarer som ble ført med seilskutene fra Norge blir ramsa opp – det var jern og kobber, tørrfisk (av dårlig kvalitet), tømmer og det var brennevin fra Danmark. Byttevarer i Afrika – gull, elfenbein, slavegjorte folk, blir sirlig notert ned for oss. Og fra Karibia – sukker.