Guandaline Sagliocco er inne på noe av det samme i forestillingen Bibliotek-Karens bibliotek.

Hun animerer bøker. Når hun drister seg til å prøve en bok i den skumle hylla, skvetter hun høyt når boka roper BØ! til henne. En liten baby-bok blir født med helt blanke sider, og lærer å uttrykke seg etter som sidene fylles med ord. Guandaline har en veldig presis skuespillerteknikk og timing som bidrar til å gjøre denne forestillingen til et høydepunkt på festivalen.

I forestillingen The Bridges spiller skuespillerstudentene fra Nord universitet med marionetter (tråddukker). De har hatt regi av Elise Vigeron fra den franske gruppen Théâtre de l’Entrouvert, og prosjektet er støttet v Figurteatret i Nordland. Jeg setter stor pris på å se at det kommer en ny generasjon utøvere som behersker teknikken med å spille med marionetter. I denne forestillingen er både teksten av Tarjei Vesaas og rollefigurene «atomisert». Det innebærer at en stor gruppe aktører bytter på å fremføre rollefigurenes replikker, samtidig som rollene også blir båret av marionetter i ulike størrelser som fremstiller samme karakter. Dette er et spennende grep som understreker at det er et kollektiv som formidler fortellingen. Imidlertid ble det vanskelig for meg som ikke hadde lest Vesaas´ Broene på forhånd, å følge handlingen. Vesaas er selv kjent for å benytte seg av et rikt symbolspråk, og når figurteaterspråket også føyer til et nytt lag med symboler, ble forestillingen vanskelig tilgjengelig.

I medievitenskapen brukes begrepet tekst i utvidet betydning om alt budskap i massemedier, ikke bare skrevet og talt tekst – men også bilder, film, grafikk og lyd. I den betydningen kan jo det meste av det som presenteres som figurteater sies å være tekst. Gruppen La Mula, som viste åpningsforestillingen, hadde også forestillingen Thauma. Den ble for meg høydepunktet på festivalen. Det var minimalt med verbal tekst, og også begrenset med tradisjonelt animerte objekter – for den saks skyld. Likevel vil jeg ikke nøle med å kalle det en figurteaterforestilling. Det var mange radiostyrte figurer: biler, gravemaskiner, helikopter og en mekanisk fugl. Dette ble kombinert med menneskelige aktører som hadde en utrolig fysisk teknikk. En av dem spilt flere hele scener gående på hendene samtidig som hun fremstilte figurer med føttene. Sammen skapte disse elementene et fargerikt univers fullt av overraskelse, humor og visuell poesi.

Forestillingen La Perle av Compagnie 1001 - Sayeh Sirvani, tok utgangspunkt i den persiske filosofen Jalal al-Din Rumi. Han hevder at såret er stedet hvor lyset kan slippe inn i deg. Som eksempel på dette bruker ha en østers som møysommelig bearbeider et sandkorn, som har kommet innenfor skjellet og påfører skade, slik at det til slutt blir til en perle. Bortsett fra denne metaforen helt i starten er det ingen talt tekst i forestillingen. Ved hjelp av abstrakte figurer viser de hovedpersonens smerte og kamp mot onde krefter. Samtidig fragmenteres det orientalske teppet som utgjør spilleplassen, og bitene settes sammen opp ned til et helt blankt sølvskinnende felt som helt til slutt igjen blir snudd tilbake til å bli teppet. På tross av flere fine scener opplevde jeg forestillingen som for lang og litt monoton.

Stamsund Teaterfestival i 2026 satte, sett under ett, i gang mange tanker hos meg om hva tekst i vid forstand betyr for et scenisk uttrykk. Jeg synes ikke det er hensiktsmessig å sette opp bastante regler for hvor mye – og hvilken type tekst en figurteaterforestilling skal inneholde. Det avhenger helt av hvilket budskap og hvilke kunstneriske idéer kunstnerne bak forestillingen har.