Interesseorganisasjon
for figurteater i Norge
Figurteatret i Nordland 1991 – 2022
Norsk figurteater i vekst
Av Mona Wiig
Figurteatret i Nordland (FiN) har stilt sitt digitale fotomateriale til rådighet for Figurteater-galleriet på Sceneweb. Dette materiale utgjør FiN’s co-produksjoner fra 1991 til 2021. Vi har valgt ut ca. femti teaterfigurer og flertallet av disse representerer to kategorier, nemlig «Figurspiller og figur» og «Andre figurer». I første kategori er både figurspiller og teaterfigur synlige på scene, i den andre kategorien har teatret, som oftest, skapt figurer med nye visuelle uttrykk.
FiN har vært vital og banebrytende. Teatret har bidratt til å sette figurteater ikke bare på Norgeskartet, men gjort seg bemerket langt utenfor landets grenser. Staben ved FiN er liten, den består av én kunstnerisk leder og fem faste medarbeidere, m.a.o. de har ikke et fast kunstnerisk ensemble. Det finnes ikke mange figurteatre, på et fiskevær langt nord på kloden, som har hatt så stor suksess. FiN er et unntak på så mange måter. La oss dukke ned i deler av historien til teatret, den er full av liv, engasjement, mot og litt ansvarlig villskap.
Fantasidykkeren (1991)
Tekst: Gösta Kjellin,
Dukkemaker: Giert Werring
Regi: Ole Bruun-Rasmussen
Tilbakeblikk
På 1980-tallet ble det norske og nordiske figurteatermiljøet styrket blant annet gjennom samarbeid i UNIMA[1]. Det var en tid da frie dukketeatergrupper ble etablert i alle nordiske land. I Norge var det aktive miljøer i flere landsdeler. Samarbeidet på tvers av de nordiske landegrensene skulle avdekke et stort behov for kunstfaglig utdanning i alle fagdisipliner innen dukketeater. Krav om utdanning ble rettet til ministeriene i de nordiske land fra et samlet nordisk fagmiljø.
I 1988 ble det utarbeidet planer for et dukketeaterverksted i Bodø. Disse planene ble innarbeidet i Teaterplan for Nordland 1988-2000. Pådriverne var det lokale dukketeatermiljøet i Bodø (v/Dukkenikkerne) i samarbeid med Knut Alfsen, daværende leder for UNIMA Norge/Norsk Dukketeaterforening[2]. Ifølge teaterplanen i Nordland var det ønske om å utvikle et profesjonelt dukketeatersenter som kunne fungere som kompetansesenter for hele fylket og et foregangstiltak på landsbasis.
I 1990 ble det søkt om økonomisk støtte fra Kulturrådet til to viktige prosjekter. Det ene var Norsk Dukketeaterverksted (NDV) og det andre var Norsk Dukketeater Akademi (NDA). Det var stor spenning i fagmiljøet om hvilket prosjekt som ville få støtte. Et verksted for produksjon av dukketeater-forestillinger i Nordland eller en treårig utdanning innen dukketeater i Fredrikstad? Kulturrådet var vidsynt og gav treårig økonomisk støtte til begge forsøksprosjektene.
Det ble ikke Bodø, men Stamsund i Lofoten som ligger i Vestvågøy kommune, som ble vertskommunen for NDV. Den formelle åpningen fant sted 25. august 1991 og de fikk husvære i J M Johansens vei 23. Knut Alfsen ble nyansatt prosjektleder i tillegg til en administrasjonskonsulent og en renholder. Det første året var budsjettet på snaue 2,2 millioner kroner.
FiN skriver følgende i sin jubileumsbok: «Opprettelsen av Nordland Dukketeaterverksted var et barn av norske distriktspolitikere og kulturbyråkrater, husløse profesjonelle dukketeater-utøvere, en kommune rammet av næringssvikt og fraflytting, og en innovativ fylkeskommune.»[3] I lokalavisa var tonen kritisk: «Dukketeaterverkstedet er en hån mot Stamsunds stolte fiskeritradisjon. Ja, hva gir de oss i stedet for fiskeriarbeidsplasser? Lørvdokker!»[4] Disse holdningene hører til 1990-tallet. Knapt noe norsk teater eller figurteater har mottatt så mange priser og anerkjennelser for sine samproduksjoner som FiN. Det som før var «Lørvedokker» er nå stjerner på den store internasjonale himmelen av teaterfigurer.
Prøveårene
Erfaringene fra de tre prøveårene la grunnlag for virksomheten som skulle bli førende gjennom mange år. NDV kunne tilby gode arbeidsforhold som prøvelokale, verksted, scenisk utstyr og instruktør for frie figurteatergrupper. Mange av produksjonene var enkle med få aktører og tilpasset skoletimer og gymsaler. Det var både samproduksjoner med NDV og forestillinger som gruppene selv produserte. I starten var det flest norske grupper som realiserte sine prosjekter ved NDV, men etter hvert søkte også svenske og danske grupper til dette unike verkstedet nord i Norge.
Under prøveprosjektet ble det også satset på produksjoner for voksne; blant annet Peer Gynt (1992) i samarbeid med det norske figurteaterkompaniet Fusentast. Originalteksten til Ibsen ble gjendiktet av den svenske dramatikeren Gösta Kjellin og spilt med hanskefigurer. En annen produksjonen var Bjørnens sang (1993), et samarbeid med det franske kompaniet Amoros et Augustin og Beaivvás Sàmi Teater. Bjørnens sang var NDV første bestillingsverk hvor den samiske forfatteren og figurspilleren Marry Somby medvirket. Denne forestillingen var basert på poetisk skyggeteater og elektronisk musikk.
Det ble arrangert faglige kurs og seminarer for å skape interesse for dukketeater. For de fleste i Stamsund, og i Nordland fylke, var dukketeater en lite kjent teaterform.
NDV ble evaluert etter to års prøvedrift på oppdrag fra Nordland fylkeskommune. I evalueringen ble det foreslått at virksomheten skulle utvides. Det ble særlig lagt vekt på utbedring av kontor, tekniske funksjoner og turnévirksomhet. Evalueringen anbefalte styrking
av den kunstneriske virksomheten gjennom flere egenproduserte forestillinger. I 1993 var budsjettet på 2,7 millioner kroner.[5]
De tre bukkene bruse (1994)
Tekst: Camilla Wexels Riser og Paal Viken Bakke
Skyggefigurer: Camilla Wexels Riser
(Studentprosjekt)
Fra prøveprosjekt til fylkeskommunal institusjon
Innstillingen om fast drift var klar fra Vestvågøy kommune 25. mars 1994. Den 1. september samme år vedtok Fylkestinget i Nordland å endre NDV til fast fylkeskommunal teaterinstitusjon i fylket. Målsettingen var følgende:
«Å utvikle dukketeaterkunsten som kunstnerisk og kommunikativ teatergenre i Nordland og Norge.»[6]
Målsettingen skulle realiseres gjennom produksjon av profesjonelle dukketeater-forestillinger av norske og utenlandske grupper. Det ble lagt vekt på egne så vel som desentraliserte produksjoner i samarbeid med lokale utøvere. Den nye teaterinstitusjonen skulle også formidle gjestespill og opplæring rettet mot den lokale teaterkulturen. Daglig leder skulle tilsettes på åremål for fem år.
I mars 1998 ble en ny black-box-sal innviet og et nytt teknikerverksted tatt i bruk. Kontorene ble flyttet til en egen etasje. Samme dag som de nye lokalene ble tatt i bruk, endret institusjonen sitt formelle navn til Figurteatret i Nordland. Endringen av fagbegrepet dukketeater til figurteater var et uttrykk for fornyelse av scenepraksis innen dukketeater og scenekunsten generelt. 1990-årene var en tid da tverrfaglighet og internasjonalt samarbeid skulle prege hele kunstfeltet. Figurteater var det begrepet som reflekterte denne innovative og grensesprengende utviklingen. FiN skriver:
«Innenfor dukketeaterfeltet ble det skapt prosjekter som ikke bare benyttet dukker i forestillingene, men også objekter, materialer, animasjonsfilm, skyggespill og synlige dukkeførere. Det mer romslige begrepet figurteater føltes for mange mer dekkende for det de egentlig holdt på med.»
Endringer innen scenisk praksis var et internasjonalt fenomen som startet på kontinentet allerede på 1960-tallet. Da kom dukkespillerne opp fra spillegraven og frem fra sine skjul og erobret teaterscenen sammen med teaterfiguren(e). Før dette tidsskillet var det kun dukkene som skulle være synlige for publikum, dukkespillerne måtte være skjult for ikke å ødelegge illusjonen. Den synlige figurspiller sammen med teaterfiguren fikk stor innvirkning på den videre estetiske utviklingen. Forholdet mellom spiller og figur måtte videreutvikles og teatrets mange sceniske virkemidler ble tatt i bruk på nye måter. Det tidligere skille mellom to adskilte profesjoner, dukkespiller og skuespiller ble brutt ned og teaterfiguren og figurspillere erobret scenen sammen.
Det var flere grunner til at FiN rettet blikket mot samarbeidspartnere utenfor landets grenser.
En grunn var at rekruttering fra Akademi for figurteater (tidligere NDA) ikke ble som planlagt. Den treårige bachelorutdanningen i figurteater ble organisert under Høgskolen i Østfold (HiØ) i 1996. Etter to år ble studieprogrammet endret fra figurteater til visuelt og fysisk teater. [7] Det innebar at studieobjektet ble skuespilleren[8] i samhandling og interaksjon med objekter, materialer m.m. Enhver kunst- og scenekunstutøvelse krever kompetanse. Den spesifikke kunnskapen og utøvelse innen figurteater og rekrutteringen av utøvere til fagmiljøet opphørte. Norsk figurteater fikk en alvorlig knekk.[9]
Hunger (2009) av Knut Hamsun
Tekst: Dik Downey, Vicky Andrews og Per Arne Løseth.
Scenografi, dukker og regi:
Dik Downey og Vicky Andrews
FiN holder fortet
Kunstnerisk leder Alfsen ble etterfulgt av Marit Pedersen Omland i 1994 og av Kenneth Dean som vikarierte i et år (1997-1998). I 2001 overtok Rolf Engelsen roret, og i 2004 Preben Faye-Schjøll.
Etter 13 års virksomhet ble FiN igjen evaluert på oppdrag fra Kulturrådet i 2004[10]. Utreder Oddrun Sæther hevdet blant annet at FiN var i en enestående posisjon til å foredle et kunstuttrykk og dermed et viktig bidrag i norsk teaterkontekst. FiNs drift ble fremhevet både som dynamisk og tilpasningsdyktig. Utfordringene som Sæther pekte på, var det store spennet i virksomhet mellom det lokale og det internasjonale - med fare for å «forskreve seg» og miste energi. Ifølge Sæther sto valget mellom følgende tre alternativer:
«1. Redusere bredden i målsettinger, og fortsatt være under fylkeskommunal teaterhatt.
2. Løsrive seg fra fylkeskommunen.
3. Beholde de mange målsetningene, men hvor Nordland fylkeskommune går inn med langt større økonomisk støtte til driften av teatret.»[11]
Kulturrådets sluttevaluering ble formulert slik: «Mål og oppgaver bør revurderes for å gi FiN større mulighet for egenproduksjoner og utvikling. FiN bør løsrives fra fylkeskommunen, samtidig som fylkeskommunen bør gå inn med større tilskudd.»[12]
Evalueringen førte ikke til endringer hverken i målsetting eller utvidede rammebetingelser, hverken fra statlig, fylkeskommunal og kommunalt hold.
Ifølge Årsmeldingen for 2004 ble det spilt totalt 139 forestillinger og det totale antall publikummere var 6568. Videre står det: «... 17 forestillinger med et anslått tilskuertall på 740 ble avlyst pga. force majeure. Et gjennomsnitt på ca. 47 tilskuere pr. forestilling er relativt lavt, men kan forklares med at forestillingen Sukker Sirkus (spilt 48 ganger) hadde en begrensning på kun 20 tilskuere pr forestilling.»[13]
Trekk ved utviklingen i årene 2004 til 2014
I 2004 ble Preben Faye-Schjøll ansatt som ny kunstnerisk leder. Han var utdannet på regilinjen ved Statens Teaterhøgskole med erfaring som sceneinstruktør og dramaturg. Geir-Ove Andersen overtok stillingen som produsent. Hans bakgrunn var tekniker, scenograf og produsent for Lofoten Teater og Teater NOR. Begge hadde de erfaringer fra det frie scenekunstfeltet i Norge og internasjonalt.
Den nye kunstneriske lederen valgte å satse på samproduksjoner og et
internasjonalt idé- og kompetansenettverk. Figurteater skulle fortsatt være kjerneområdet gjennom samproduksjoner med sentrale figurteatergrupper som Hollow Creature (NO), Pickled Image (GB), Wakka Wakka (NO/USA) og Ulrike Quade (TY). Tverrkunstneriske og -institusjonelle prosjekter ble også videreført i den forvissning om at kvalitet innen figurteater også bygger på korrektiver og impulser fra andre scenekunstgenre og samproduksjoner. Fra og med 2004 opphørte egenproduksjoner til fordel for samproduksjoner hvor de hadde mer å hente både kunstnerisk og økonomisk. FiN skulle utvikle et nytt og stabilt figurteaternettverk i retning av Sentral-Europa og USA, «og for å unngå at utenlandsrekruttering kun ble «import», koblet de norske og utenlandske kunstnere til samme prosjekt.»[14]
Satsingen på teater for barn og unge ble opprettholdt blant annet gjennom samarbeid med Den kulturelle skolesekken (DKS). Siden 2005 har FiN vært medarrangør av den regionale festivalen (DUS) og rettet formidling av figurteater mot større arenaer. Samarbeid med Stamsund Internasjonale Teaterfestival har blitt videreført gjennom et eget program (FiN Scene) innenfor festivalen.
«Fra og med 2011 ble det statlige tilskuddet til FiN lagt til kap. 324 Scenekunst, post 56: Flerårig prosjektstøtte.»[15]
I Årsmeldingen for 2014 står det at FiNs samproduksjoner ble sett av over 46 000 publikummere fordelt på 400 forestillinger spilt på verdensbasis (i 13 land), pluss invitasjoner til en rekke festivaler både i inn- og utland. På ti år steg tallet på spilte forestillinger med 260 og antall publikummere med 39899. Bak disse tallene skjuler det seg 4 store og 2 mindre co-produksjoner og 8 tidligere produserte forestillinger på turne. Antall gjestearbeidere dette året var 125 personer.
Fra og med 2015 ble finansieringen av FiN flyttet til ordinært Statsbudsjett (post 78) og driftsbudsjettet styrket med 10%.
Årsrapporter i fugleperspektiv
I årene som fulgte gikk det bare en vei: FiN når stadig nye høyder med sine samproduksjoner, besøkstall, anmeldelser, turneer, priser m.m. I 2015 ble de tildelt Tyrihansprisen som det norske fagmiljøets anerkjennelse. Juryens begrunnelse var følgende:
«Årets prisvinner har gjennom et stort nettverk av både nasjonale og internasjonale kunstnere (…) løftet denne kunstformen opp på et helt nytt nivå i Norge. Det er mange, både kunstnere og publikummere, som har delt unike og utfordrende opplevelser med denne vitale institusjonen».[16]
I 2016 blir 22 av samproduksjonene vist for publikum i 25 land fordelt på 5 kontinent. Produksjonen om Knut Hamsund The Writer vant pris for beste forestilling under festival i Teheran. Teatret fikk en kjærkommen ekstrabevilgning fra Nordland fylkeskommune (NFK) for å utarbeide et romprogram for nye lokaler og ny turnebil. Romprogrammet utført i samarbeid med Norconsult AS og NFK eiendom og forventes ferdig 2017.[17]
Den 25. august 2016 fylte FiN 25 år. Teatret hadde mye å feire!
2017 følger opp med nye internasjonale suksesser takket være FiN’s samproduksjoner.
Aske og Mørkerom (Chambre Noire) av Plexus Polaire hadde stor suksess. Aske stakk av med begge prisene for "beste forestilling" under den spanske Lleida Festivalen i Barcelona. Mørkerom ble utropt til «vinnerforestilling» under verdensfestivalen i Charleville-Mézières i Frankrike. Made in China av Wakka Wakka ble spilt i seks uker på Off-Broadway-teatret i New York hvor fire musikere fra MIN-Ensemblet i Narvik medvirket. Samarbeidet med DKS førte til at Ukjent land av Het Houten Huis ble vist på fjorten skoler for 2300 grunnskoleelever i Rana og Hemnes. Produksjonen skildret med musikk og teater de utfordringer som møter mennesker som kommer alene til et nytt land.
2018 ble et internasjonalt gjennombrudd for norske Yngvild Aspeli og hennes kompani Plexus Polaire. De to siste produksjoner Aske (2014) og Chambre Noir (2017), begge i samarbeid med FiN, turnerte Europa rundt. De gjestet også veletablerte festivaler, publikum strømmet til og kritikerne var begeistret.
Også produksjonene for barn Chook & Gek av Melting Point og Mørkemodig av Katma ble godt besøkt av publikum. Chook & Gek spilte 20 forestillinger på turne i Russland og Kina, for til sammen 1960 publikummere. Mørkemodig spilte sekstifem forestillinger på turne i Aust-Agder, Telemark og Finnmark for DKS, for til sammen 1740 barn.
2019 ble igjen et jubelår for Yngvild Aspeli og hennes kompani Plexus Polaire. De to siste produksjoner Aske (2014) og Chambre Noire (2017), begge er produsert i samarbeid med FiN, turnerte verden over og blir stadig etterspurte. Produksjonene har fått strålende kritikker og de har gjestet flere prestisjetunge festivaler. I 2020 satte Yngvild Aspelis Plexus Polaire opp storproduksjonen Moby Dick basert på Hermann Melvilles klassiske roman. Co-produsenter var Nordland Teater og FiN. Moby Dick hadde premiere i Mo i Rana i oktober 2020 (9.-14.) og fransk premiere skulle vært på Teaterfestivalen i Avignon i Frankrike oktober 2020, men denne ble dessverre utsatt på grunn av pandemien. Den fant sted 19. mai 2021, og ble spilt på Le Montford i Paris.
Koronaårene 2020 – 2021
Koronaårene var preget av avlyste og utsatte produksjoner og turneer som følge av skiftende reise- og karantenebestemmelser. FiN ble tvunget til å tenke nytt angående produksjon og formidling. De berømmet sine medprodusenter og arrangører for evnen til å «kaste seg rundt» og finne nye måter å produsere og formidle teater på. Av fire planlagte produksjoner ble to gjennomført. To øvrige produksjoner måtte utsettes på grunn av karanteneregler. Allikevel ble deler av disse produksjonene ferdigstilt på «hjemmebane». Publikumstilbudet blir redusert med 80-90 %. 70 visninger for 1417 tilskuere. På verdensbasis opplevde 15828 publikummere en samproduksjon fra FiN.
Da barnehageturneen Ritsj ved Katma måtte avlyses, ble det på kort tid produsert en korona-sikker variant som ble kalt Utsikt. Barna fikk se denne produksjonen gjennom vinduene i barnehagen. Utsikt var en produksjon i samarbeid med Hålogaland Teater og den ble tildelt Heddaprisen for beste barneforetilling i 2020.
Til tross for alle restriksjoner, utsettelser m.m. grunnet pandemi-året 2021, ble produksjoner og forestillinger, samprodusert eller støttet av FiN, vist 500 ganger for 35 000 tilskuere i fjorten land. Ved avlysninger som skyltes pandemien eller kansellering av prosjekter eller turnevisninger hvor honorar var avtalt, ble honorarene utbetalt uten avkortning.
I 2021 fylte FiN 30 år og jubileet ble blant annet feiret under Vinterlysfestivalen i Mo i Rana. Der ble fire samproduksjoner oppført tolv ganger. Under Showbox festivalen i Oslo ble FiN tildelt Gulljerven 2021 i kategorien åpen klasse. Juryens begrunnet at de ønsket å gi denne prisen til FiN for lang og tro tjeneste: «... og en ekstra tommel opp for å slippe til utøvere utenfor eget kunst- og fagfelt under pandemien. De er nominert fordi de er en fabrikk for utvikling av scenekunstproduksjoner for barn-unge, løfter og utvikler figurteater som uttrykk»[18].
Moby Dick (2020)
av Herman Melville
Dramatisert av Yngvild Aspeli,
Figurdesign:Polin Borisova
Foto: Erika Hebbert
18 år med Preben som kunstnerisk leder
Under Prebens ledelse har mange av samproduksjonene tatt pulsen på tiden som for eksempel det norsk/amerikanske kompaniet Wakka Wakka med produksjonen Saga (2012) som handlet om den globale finanskrisen lokalisert til Island. Et annet eksempel fra samme kompani er Made in China (2015) som tok for seg vår ambivalens til kinesisk vareproduksjon og deres brudd på menneskerettigheter. At produksjonene gjennomgående har holdt et høyt kunstnerisk nivå, forteller oppslutningen fra publikum i mange land og på flere kontinent. Anmeldelser og presseomtaler har gjennom år vært svært positive, ofte panegyriske. Legger vi til prisene som FiN har mottatt både nasjonalt og internasjonalt, så taler tallene sitt klare språk. Arbeidet som FiN har gjort sammen med sine co-produsenter er imponerende. FiN har satset, vært nyskapende og kommet godt og vel i havn med sine produksjoner. Det er på sin plass å bruke superlativer om den innsats som FiN har gjort for å skape kvalitativ og engasjerende scenekunst for barn og unge. De har klart det få har lykkes med før dem i Norge, nemlig å formidle figurteater av høy kvalitet til by og bygd, men også langt utenfor landets grenser. De blir invitert til prestisjetunge festivaler verden over og spiller for fulle hus.
FiN har tatt figurteater som scenekunst på alvor, de har utviklet og fornyet den. Figurteater har blitt konfrontert med andre og beslektede scenekunstformer som for eksempel visuelt teater og latt seg inspirere. Figurteater er også visuelt teater, men på denne scenen er det teaterfigurene eller artefaktene som spiller de viktige rollene. Slektskapet mellom figurteater og visuelt teater er så nært at er det i mange tilfeller er liten, eller ingen mening, å skape et skille mellom dem. Figurspilleren med teaterfiguren(e) er synlig på scenen og følgelig er figurspilleren også skuespiller ... eller er det skuespilleren som er figurspiller? Hvem kommuniserer; figurspilleren, figuren(e), objektet eller skuespilleren? Her er det flytende overganger som det er helt nødvendig å være seg bevist for å skape et scenisk uttrykk som kan kommunisere med publikum. Dette kunststykket har FiN klart på en fremragende måte.
2022 - et vendepunkt
Høsten 2022 overtok Yngvild Aspeli[19] som kunstnerisk leder for FiN. Kjære Yngvild, norsk figurteater kunne neppe ha fått en arvtager etter Preben som er så dedikert, kvalifisert og ønsket for jobben som deg. Du er i gang med å stake ut veien videre for FiN. I mange intervjuer har du sagt at du har stor respekt for det arbeidet som FiN har gjort og at du står på skuldrene til dem som har gått foran deg. Av mange kloke ord som er å lese i intervjuer som er gjort med deg, vil vi avslutte med følgende sitat:
«Figurteatret i Nordland er et av de sjeldne stedene hvor kunstnernes og kompanienes behov er prosjektets hjerte og hovedfokus, uten av den grunn ha mindre forståelse av betydningen av å nå ut til et publikum. (...) Det å aktivt jobbe for en bedre forståelse for hva figurteater er og kan være, betyr å både forsvare kjernen i håndverket og samtidig la kunstarten utvikle seg. Ved å produsere og turnere arbeid som representerer mangfoldet innen figurteater og visuelt teater kan Figurteatret i Stamsund fortsette å være et sted hvor det skapes innovativ og engasjert teaterkunst.»
For Figurteater-galleriet
Mona Wiig som har
50 år i figurteatrets tjeneste.
Noter
[1] UNIMA står for Union Internationale de la Marionette, en frivillig organisasjon som ble startet i 1929. UNIMA er knyttet til UNESCO. www.unima.org
[2] UNIMA Norge-Norsk/Dukketeaterforening er det nasjonale senter for UNIMA. www.unima.no
[3] Faye-Schjøll, Preben: «Figurteatret i Nordland 1992-2011», Figurteatret i Nordland 1991-2011,
Orkana forlag as, Stamsund (2011:16). Andre kilder er FIN’s hjemmeside: www.figurteatret.no
[4] Ibid.
[5] Ibid (2011:19).
[6] Ibid.
[7] Figurteater er en utvidelse av begrepet dukketeater. Forenklet kan figurteater karakteriseres ved ‘åpent’ spill (figurspilleren er synlig) og dukketeater ved ‘lukket’ spill (dukkespilleren er skjult). Både dukketeater og figurteater har teaterfiguren alias dukken som spillobjekt. Når teaterfiguren/dukken erstattes med en skuespiller alias performer, er dette et annet scenisk uttrykk og representerer andre tradisjoner. Like fullt er de to teaterformene nært beslektet og vil, som i tilfelle ved FiN, inspirere hverandre og, i mange sammenhenger, kunne berike hverandre.
[8] En performer framfører en hendelse/en handling. Det handler om fysisk nærvær til publikum og kroppen som bærer av ekte, autentisk liv. En skuespiller derimot identifiserer seg med en rolle og skaper en annen karakter. For skuespilleren handler det om å representere noen eller noe utenfor seg selv.
[9] Konsolideringen av det nordiske dukketeatermiljøet på 1980 skjedde blant annet gjennom daværende Nordisk Teaterkomité som organiserte faglige seminarer. Det viste seg at behovet for kunstfaglig utdanning var stort. Arbeidet for utdanning ble videreført av de nordiske UNIMA-sentraene. Norge ble det første land i Norden som fikk formaliser et treårig Bachelorprogram (BA) i figurteater i 1996 under Høgskolen i Østfold (HiØ). HiØ hadde ingen tidligere erfaring med høyere kunstfaglig utdanning og liten kunnskap om ulike teaterdisipliner, det være seg figurteater eller visuelt og fysisk teater. Endringen av figurteater til visuelt og fysisk teater ble begrunnet med «en språklig korreksjon» av rektor og studiedirektør ved HiØ. (Brev til KUF 14.4.00/ KUF 18. april 2000/Saksnr. 99/229, arkivkode 212).
[10] Kunst- og kulturmøter i Nord. Evaluering av fire prosjekter i Nord-Norge, Oddrun Sæther; Delrapport i evaluering av statsbudsjettets kap. 320, post 74. Desember 2004.
[11] Preben Faye-Schjøll: «Figurteatret i Nordland 1991-2011», 1991-2011 Figurteatret i Nordland, Orkana forlag as, Stamsund (2011:24).
[12] Preben Faye-Schjøll: «Figurteatret i Nordland 1992-2011», Figurteatret i Nordland 1991-2011,
Orkana forlag as, Stamsund (2011:24).
[13] Ibid.
[14] Preben Faye-Schjøll: «Figurteatret i Nordland 1991-2911», 1991-2011 Figurteatret i Nordland, Orkana forlag as, Stamsund (2011:24).
[15] Preben Føye-Schjøll: «Figurteatret i Nordland 1991-2011», 1991-2011 Figurteatret i Nordlands, Orkana forlag as, Stamsund (2011:25).
[16] Årsrapport-fin-2015.pdf (side 3).
[17] «1917 – Utlysning, anbud om lokasjoner for nye lokaler. 2018 - Nedskalering og optimalisering av romprogram utført av Kulturteknikk AS. 2020 – Mulighetsstudie av Anne Meek. 2020 – Ferdigstillelse av skisseprosjekt utført av Stein Hamre Arkitektkontor. 2021-2022 – Søknad utarbeides. 1/1-2023 – Søknad til Kulturdepartementet om midler til nasjonale kulturbygg levert.» (Epost fra Geir-Ove Andersen, daglig leder ved FiN, 08.05. 2023).
[18] Årsrappor-fin-2021.pdf (s. 2). Den siste Årsrapporten som er lagt ut på teatrets hjemmeside.
[19] https://figurteatret.no/nyheter/ny-kunstnerisk-leder-ved-figurteatret.48241.aspx