Interesseorganisasjon
for figurteater i Norge
GRATULERER!!!
70 år med dukketeater på Oslo Nye Teater!
Tale til jubilanten ved åpning av utstillingen Fra ånd til hånd, 1. juni 2023 ved Mona Wiig.
Dukketeatret[1] under Folketeatret
Da Folketeatret åpnet i 1952 var det teatrets mål å tilby gode og rimelige forestillinger til publikum på østkanten. Etter en reise til Moskva kom teatersjefen Hans Jakob Nilsen begeistret tilbake. Han hadde sett Det Statlige Dukketeatret, bedre kjent som Obraztsovs[2] dukketeater, etablert i 1934.
Agnar Mykle ble sjef for Dukketeatret på Folketeatret og åpningsforestillingen var eventyret Gjete kongens harer med premiere 17. januar 1953. Mykle skrev tekst og regisserte og Jane, hans kone, hadde ansvar for scenografi og dukker. Ekteparet Mykle hadde vært på kurs hos Marcel Temporal i Paris og lært om fransk folkelig hanske-dukketradisjon[3], også kalt Guignol teater.
Etter knappe fem måneder, forlot Mykle Folketeatret i protest. Det var mange uoverensstemmelser mellom Mykle og det kunstneriske personalet og det toppet seg mellom han og skuespiller Julian Strøm.
Strøm overtok ledelsen av Dukketeatret og hans datter Birgit Strøm ble også knyttet til teatret. Hun ville være med å bygge opp norsk dukketeater og det gjorde hun til gangs. Birgit hadde lært å kjenne tsjekkisk dukketeater i Praha på begynnelsen av 1950-tallet. Miljøet var i en dynamisk utvikling; Sentraldukketeatret i Praha ble etablert i 1950, etter inspirasjon fra Moskva, og verdens første høyere utdanning i dukketeater ble etablert i 1952 og organisert under Teaterfakultetet, også i Praha.
Mikko Matti og vennene hans (1954).
Av scenograf og dukkemaker: Willie Nordrå,
Regi: Julian Strøm
Dukketeatret under Oslo Nye Teater
Publikum uteble fra Folketeatret og utgiftene sto ikke i forhold til inntektene. I 1959 ble Folketeatret og Det nye Teater slått sammen til Oslo Nye Teater med tilskudd fra Oslo Kommune. Dyrene i Hakkebakkeskogen, dramatisert av Torbjørn Egner, var Dukketeatrets første premiere som ble spilt på hovedscenen med stor suksess. De følgende produksjonene var mer beskjedne, og ensemblet ble redusert. Det ble satset på leide lokaler i Oslo sentrum og oppsøkende virksomhet på skoler.
Det var mye uro rundt Dukketeatret på 1950 og 60-tallet. Roten til mange konflikter handlet om Dukketeatrets status i forhold til skuespillerteatret. Skulle Dukketeatret likestilles med skuespillerteatret når det gjaldt teatrets tjenester? Skulle de ha lik lønn og faste kontrakter som skuespillerne? Eller var de en økonomisk ekstrabelastning for teatret? Teatersjef Mentz Schulerud mente det siste, men Oslo Kommune ville beholde Dukketeatret. Det ble et forlik i 1965; dukkespillerne fikk skuespillerkontrakter og løfte om egen scene. Samme år overtok Birgit Strøm ledelsen etter sin far.[4]
Egen scene på Bymuseet
Høsten 1966 flyttet ensemblet på fem dukkespillere inn i egne lokaler på Bymuseet på Frogner. Endelig var tiden moden for å tenke på kunstnerisk utvikling og hva var nærmere enn å se til Tsjekkia (den gang Tsjekkoslovakia).
En av åpningsforestillingene var Reisen til solen, en dramatisering av et tsjekkisk eventyr. Jarmila Majerová hadde ansvar for scenografi, dukker og regi. Majerová introduserte stangdukker som var mye større enn hanskedukkene og som beveget seg forskjellig fra disse. Kritikeren i Aftenposten var meget imponert: «Dukketeatret hadde fått størrelse, fargerikdom, dekorasjoner og tekniske muligheter.»[5]
Majerová var en av de mest innovative scenografene i datidens tsjekkiske dukketeater. Hun hadde samarbeidet med Karel Hlavaty i flere produksjoner på Dukketeatret Radost i byen Brno (radost betyr glede).
Men gleden for Dukketeatret skulle ikke vare lenge. I 1967 ble Toralv Maurstad sjef for Oslo Nye Teater. For Maurstad var dukkespillere gjøglere og artister, ikke skuespillere. Dukkespillerne ble fratatt turnetillegg, en rettighet som skuespillerne hadde. Maurstad var steil, enten måtte dukkespillerne akseptere de nye kontraktene, uten tillegg for turne, eller de måtte slutte. Konflikten endte med et forlik som ble forhandlet frem av Skuespillerforbundet. Dukkespillerne fikk erstatning, men forlot jobbene sine. Dette skjedde høsten 1968.[6]
Hjemmusa (1971) (visningsfoto)
Hjemmusa og Fjellmusa
Scenograf: Karel Hlavaty,
Regi: Terje Mærli
Rekruttering av nye dukkespillere
Hva nå? Arne Mykle, sønn av Agnar Mykle, ble ny sjef for dukketeater fra januar 1969. Han organiserte et fire måneders aspirantkurs på for ti håpefulle elever. Etter endt kurs ville et fåtall få tilbud om ansettelse som dukkespillere ved teatret. Mykle jr. gikk i sin fars fotspor[7] og underviste i spill med hanskedukker. Presisjon var viktig! Aspirantene sto på rekke med armen over hodet, bøyde håndledd og gjorde fingergymnastikk. Gripeøvelser var viktig! Dukkene skal kunne ta og bruke fysiske gjenstander.
Fra høsten 1969 ble tre av aspirantene ansatt ved teatret som dukkespillere. Disse var Kjersti Germeten, Ragnhild Wang og Marit Hulaas (Stubberud). Ensemblet ble raskt utvidet med Kjell R. Smidsrød og Lars Rambøl, sistnevnte var dukketeatrets uunnværlige scenetekniker i mange år.
Det ble ikke ro i kulissene og Mykle jr. valgte å slutte. Ifølge ham selv spaserte han ut bakveien. Han ønsket ingen mediestorm. Han hadde rett i at teatret, under Maurstads ledelse, hadde liten interesse for Dukketeater. Det var Oslo kommune som holdt sin beskyttende hånd over denne virksomheten.
Selv om Mykle jr. sin ledelse ble kort, skulle han allikevel tenne en gnist hos flere unge som skulle bidra til utviklingen av norsk dukketeater i mange år fremover.
Første halvdel av 1970-tallet var Dukketeatret kollektivt styrt. De satte opp produksjoner av blant annet Anne-Cath Vestly (Nyfødt Andersen) og av Inger Hagerup (Tommelise), begge 1970. Peder Cappelens dramatisering av To eventyr som besto av to enakterne Hjemmusa og Fjellmusa og Mannen som skulle stelle hjemme hadde stor suksess. Ansvarlig for dekor og hanskedukker var tsjekkeren Karel Hlavaty. Han emigrert til Norge i 1968 etter den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia samme år.
Dukketeatret opplevde framgang og stor popularitet og i 1975 ble skuespiller Kari Sundby gruppens kunstneriske leder. Hun var utdannet skuespiller ved Nationaltheatrets tidligere elevskole.
Et viktig vendepunkt skjedde under Barthold Halles sjefsperiode f. o. m. 1978. Halle kjent dukketeatret fra Folketeatret hvor han hadde hatt ansvar for flere produksjoner. Hans første regioppgave på Bymuseet var Astrid Lindgrens Mio min Mio (1980), dramatisert av Wang og Germeten som også hadde ansvar for dukkene. Scenografien var ved Hans Petter Harboe. Det ble brukt en ‘åpen’ sceneløsning hvor dukkespillerne og dukkene var synlige. Det gav utøverne stor kunstneriske frihet og nye sceniske muligheter. Harboe skulle få stor betydning for dukketeatret og i mange år var han ensemblets hus-scenograf.
Produksjonene ble mer ressurskrevende som igjen krevde flere dukkespillere. Stein Kiran, Anne Lise Ruud og Knut Wiulsrød ble knyttet til ensemblet. Det er sjelden stillstand i et ensemble, noen kommer og noen går.
Hedda Tessmann (Gabler) (1994)
Hedda Gabler av Henrik Ibsen
Scenograf og dukkemaker: Lisbeth Narud
Regi: Barthold Halle.
Kritikerprisen
Den hvite selen vant Kritikerprisen i 1984 med Germeten som ansvarlig for manus, dukker og regi. Prisen hadde stor betydning ikke bare for ensemblet, men også for anerkjennelse av dukketeater som scenekunst i Norge.
Lisbeth Narud, scenograf, designer og dukkemaker, hadde sin første produksjon i 1989 med Det var en gang en kjempe av Oscar Wilde. Dette var en solooppsetning med Wang i alle rollene. Danske Ole Bruun Rasmussen var regissør. I mange år skulle Narud skape visuelle mesterverk for Dukketeatret. Hennes kunstneriske høydepunkt har utvilsomt vært Hedda Gabler av Henrik Ibsen. En fri bearbeidelse av teksten ble gjort av Bjørg Vindsetmo og regien var ved Barthold Halle. Ensemblet hadde lenge ønsket å lage en produksjon for voksne og Hedda Gabler ble en stor suksess.
Sundbys brå og dramatiske død i 1984 førte til at Germeten ble kunstnerisk leder for dukketeatret. Hun ble etterfulgt av Stein Kiran i 1994 og i 1999 overtok sceneinstruktør Anne-Karen Hytten det kunstneriske ansvaret. Under hennes ledelse ble det bestemt å flytte fra Bymuseet til Trikkestallen på Torshov. Per Horn, scenograf og teknisk sjef ved Oslo Nye Teater, var pådriveren bak rehabilitering av bygget og tekniske krav til scene og sal. Trikkestallen var innflytningsklart i 2003.
Dukketeatret på Trikkestallen
Åpningsforestillingen var Full fjert for fred, basert på Aristofanes Freden. Tatjana Zaitzow hadde ansvar for dukker og scenografi, Peter Næss for bearbeidelse av tekst og regi. På spilleplanen i 2003 var også Samson og Roberto, dramatisert av Axel Hellstenius, fritt etter Ingvar Ambjørnsens bok Arven etter onkel Rin-Tin-Tel. Thea Stabel var regissør og Lisbeth Narud hadde ansvar for scenografi og dukker.
Albert Åberg har vært en gjennomgangsfigur på Dukketeatret siden år 2000. I 2005 kom versjonen; Høyt og lavt med Albert Åberg, og i 2019 ble Albert Åberg gir seg ikke lansert. Den foreløpig siste produksjonen var våren 2022 med Gratulerer med dagen Albert Åberg! Anledningen var forfatteren Gunilla Bergstrøms 50 års dag. Den som heller ikke gir seg er Knut Wiulsrød, som har spilt Albert i alle de fire produksjonene.
Dukketeatret har ofte tatt utgangspunkt kjente barnebøker. I 2006 var det premiere på Tove Janssons Mumitrollet og det usynlige barnet, dramatisert av Knut Wiulsrød og Stein Kiran. Scenografien var ved Kine Liholm, Kari Noreger var ansvarlig for dukker og Line Rosvolls for regi. En ny innstudering ble gjort i 2015, dramatisert og regissert av Anne-Karen Hytten med Milja Salovaara som scenograf. Det ble gjenbruk av dukkene til Noreger fra 2006.
Oksen Ferdinand med Marianne Edvardsen som solospiller ble lansert i 2007, basert på barneboken av den amerikanske forfatteren Munro Leaf – en inderlig og vakker produksjon. Christine Lohre var ansvarlig for scenografi og dukker og Line Rosvoll for regi.
Teatersjef Catrine Telle ville favne hele byens befolkning med historier fra hovedstaden. Under hennes åremål (fra 2010-2014) samarbeidet teatret med Riksteatret hvor Ellen Horn var teatersjef. De ønsket å bedre forholdene for Dukketeatret gjennom samarbeid om produksjoner, utveksling av dukkespillere og utvidet turnevirksomhet.
Tove Janssons fortelling Hvem kan trøste knøttet? er igjen på repertoaret høsten 2023. Dramatiseringen er gjort av Marianne Sævig og Ilene Sørbøe og scenografien er ved Christine Lohre. En tidligere versjon av samme fortelling ble satt opp i 1998 og spilt i 1999 og 2001. Per Horn var den gang scenograf og dukkene var ved Kari Noreger, inspirert av Janssons illustrasjoner. Dukkene fra 2006 ble brukt i 2023.
Det er mange produksjoner som fortjener omtale, men i en kort fremstilling som denne er det ikke rom for det. Imidlertid er det én produksjon som står i en særstilling, nemlig Jul med Prøysen og snekker Andersen. Den hadde premiere første gang i 1991 og har siden vært spilt hvert år i førjulstiden. Vær trygg, den står også på repertoaret i adventstiden 2023.
Etter denne høyst summarisk gjennomgang av Dukketeatrets liv og kreative virke gjennom 70 år, må dere ha meg unnskylt for alt og alle som er ikke er nevnt. Men det vi alle først og fremst må huske på er all den glede, forundring, lengsel, uro, ja, uforglemmelige opplevelser som Dukketeatret har skapt gjennom 70 år.
Det har vært mange dyktige dukkespillere gjennom tidene, nå er det Marianne Edvardsen, Suzanne Paalgard, Sarah C. Sandberg, og Knut Wiulsrød som gir scenisk liv til den eventyrlige familien av teaterdukker, figurer og objekter. Tusen, tusen, takk for alt hva dere gir!!!
Til Oslo Nye Teater, og spesielt teatersjef Runar Hodne, vil jeg si; ta godt vare på Dukketeatret som har holdt tradisjonen levende gjennom 70 år. Det er Oslo Nye Teater alene om i norsk teatersammenheng.
Jeg vil avslutte med å rette en stor takk til Oslo Kommune som med sine omsorgsfulle armer har hegnet om byens Dukketeater i alle år. Måtte teatret og kommunen slå ring rundt Dukketeatret og gi dem de beste muligheter for kunstnerisk vekst og utvikling de neste 70 år.
Gratulerer!!!
Noter
[1] Kjært barn har mange navn; Oslo Nye Teaters dukketeater, Oslo Nye Dukketeater, populært kalt Dukketeatret på Bymuseet på Frogner, Trikkestallen m.m. Navnet har endret seg. Her bruker jeg konsekvent Dukketeatret når jeg omtaler virksomheten, dukkespillere om aktørene og dukker om uttrykksmidlene. Figurteater er det begrep som dekker den fornyelsen som har skjedd innen dukketeater og er det fagbegrep som brukes i dag.
[2] Hans fulle navn var Serguei Obraztsov (1901– 992).
[3] I tidsrommet 1947-1948 oppholde ekteparet Myke seg i Paris.
[4] Anne Margrete Helgesen: Animasjonen-Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk Figurteaterhistorie.
Dr. Art-avhandling i teatervitenskap, Institutt for musikk og teater, Det historiske-filosofiske fakultet, UiO (2003: 354-355).
[5] Ibid. S. 356.
[6] Ibid. S. 358-359.
[7] Agnar og Jane Mykle ga ut boken Dukketeater! i 1954. Der er metoden grundig beskrevet som igjen bygger på Marcel Temporal.